Kompetanse i sentrum?

LEDER-EllenBeate.eps

Foto: Kristin Witberg

Ordet kompetansesenter er sammensatt ord, som består av to ord.

Kompetanse slik det blir brukt i dagligtalen, viser som regel til kvalifikasjon eller dyktighet til noe, å kunne noe eller å være i stand til.

Kompetanse defineres gjerne som evnen til å klare en oppgave eller beherske et yrke i møte med komplekse krav, situasjoner og utfordringer. Man deler gjerne inn kompetanse i kunnskaper, holdninger og ferdigheter. Noen tar også med begrepet evner. Vi skiller også ofte mellom teoretisk og praktisk kompetanse.

Kompetanse står for øvrig i motsetning til inkompetanse som tilsier manglende kompetanse, ofte brukt i betydningen udugelighet.

Videre snakker vi om kompetansenivåer; basiskompetanse, nøkkelkompetanse og spisskompetanse som topp.

Wikipedia sier videre at ordet er kommet inn i norsk via fransk: compétent, og at det opprinnelig stammer fra juridisk latin: competens som er avledet av competere som betyr `treffe sammen', `stemme overens', `svare til', `være i stand til' og `sammen prøve å oppnå'.

På norsk i dag brukes begrepet på flere områder og i flere ulike betydninger. I jus og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med mer presis betydning enn i andre sammenhenger.

I juridisk språkbruk betyr kompetanse det myndighetsområdet en organisasjon eller person har til å treffe avgjørelser. Det er for eksempel bare leger som har kompetanse til å skrive sykemeldinger, og Stortinget er alene om å ha kompetanse til å vedta norske lover. Denne bruken av ordet er beslektet med bruken der kompetanse får betydningen formell kvalifikasjon som er påkrevd for å ha rett til å utføre en type oppgave, for eksempel ved at en bestemt eksamen gir undervisningskompetanse til å undervise et bestemt fag i skolen. I pedagogikken og utdanningssystemet benyttes kompetansebegrepet for å definere mål for hvilke ferdigheter i å løse oppgaver som opplæringen skal føre til. Dette er for å vektlegge at utdanningen skal gi evne til problemløsning, ikke bare faktakunnskaper. Gjennom den norske skolereformen Kunnskapsløftet ble læringsmål i læreplanene formulert som kompetansemål for hvilke ferdigheter en hadde som mål at elevene skulle tilegne seg.

Den hyppige bruken av ordet kompetanse i utdanningspolitikk og -planlegging er kanskje det som har ført til flere hundre nyord hvor kompetanse er suffiks. I noen av disse nyordene benyttes kompetanse i betydningen kvalifikasjon, i andre i betydningen ferdighet til å kunne gjøre noe.

Av disse vil kanskje særlig begrepene grunnkompetanse, dobbeltkompetanse, doktorgradskompetanse, forskerkompetanse, amanuensiskompetanse, professorkompetanse, spesialkompetanse og ikke minst spesialistkompetanse og kompetansesenter være gjenkjennbare for Tidendes lesere.

Den andre delen av ordet kompetansesenter, altså ordet senter, defineres som et sted der noe er konsentrert, for eksempel der flere forretninger eller institusjoner er samlet. Et senter kan også være et sted der spesialister og, eller, forskere er samlet. Som i et tannhelsekompetansesenter.

En annen betydning av ordet senter er sentrum eller midtpunkt, i motsetning til periferi.

Og hva skal vi med denne småpraten om det språklige rundt ordene kompetanse og senter? For ikke å si kompetansesenter. Si det. Det er for å holde på med noe, som angår det som mange er opptatt av - mens vi venter på det vi tror skal komme, en endelig avklaring for Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst (TKØ), og Oslo.

Det debatteres, og spørsmålet er blant annet om det i dette tilfellet er riktig å plassere kompetansesenteret midt i sentrum.

Ellen Beate Dyvi