Fri tilgang – men hvem betaler?

Internasjonalt legges det ned en betydelig innsats for å øke andelen av tidsskrifter der brukerne har fri tilgang til artiklene. Av rundt 25 tusen fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter som finnes på verdensbasis, er bare 10 prosent tilgjengelige i såkalte digitale «open access journals», samtidig som det er mulig for forskerne i mer enn 95 prosent av tilfellene å publisere resultatene sine parallelt på egne eller på institusjonenes hjemmesider.

Slik åpen publisering kan øke siteringen fra fem til ni ganger i forhold til siteringen fra publikasjoner som krever betaling for nedlasting av artikler, i følge Rune Nilsen, tannlege og professor i internasjonal helse ved Universitetet i Bergen. Han var ordstyrer på seminaret, som understreket at kvalitetskravet er viktig, også i denne sammenhengen. Også i forhold til «open access journals» er det et overordnet mål å sikre at forskningsresultater blir publisert i kvalitetssikrede vitenskapelige tidsskrifter og i bøker med fagfellevurdering. Den norske søkerportalen NORA er et eksempel på at dette lar seg gjøre.

Med det overordnete mål at all kunnskap skal være mest mulig tilgjengelig, og i følge noen helt gratis, gir «open access»-publisering noen utfordringer, som ikke synes å være løst. Tidligere ble forskernes rettigheter og behov ivaretatt av tidsskriftene, men nå må forskeren selv ofte være den som aktivt krever å få beholde opphavsrettighetene, og i stor utstrekning selv forfølge eventuelle krenkelser av disse rettighetene.

Det er gode grunner til å ønske velkommen publiseringsmodeller som forsøker å komme ut av grepet til de kommersielle forlagene. Men hvordan ivaretar man behovene til dem som publiserer? Situasjonen synes per i dag ikke å være tilfredsstillende for noen. Og i hvert fall ikke for forfatterne. Akkurat det var det ikke mange av innlederne ved seminaret som sa noe om.