Kampen for anerkjennelse og faglig autonomi

Denne kampen var historisk sett den første store prøvesteinen. Den dreide seg om å retten til kalle seg tannlege i kraft av kunnskaper og praksis. Tannlegeyrket slo seg opp fra en kompositt, til dels dubiøs fortid, der forfedrene var mange: feltskjærer, barberere, bygdesmeder, urmakere, folk fra andre håndverksgrupper, ispedd en og annen mislykket kirurg med velutviklet sans for det blodige, det kosmetiske eller det pekuniære. Enkelte leger ville ikke ha noen lillebror. De syntes det var tilstrekkelig med en håndfull selvlærte praktikere som kunne utøve litt tannfylling og tanninnsetting etter legenes anvisning.

I 1852 kom likevel en kongelig resolusjon med krav om eksamen for dem som ville kalle seg tannlege. Men ennå fantes ingen læreinstitusjon eller teoretisk undervisning. Autorisasjonen avhang i hovedsak av at kandidaten hadde gjennomgått den foreskrevne læretid hos en fagperson som allerede var i businessen. Slik ble visdom og vranglære overført mellom generasjonene på samme vis som arvesynden.

Tannlegeyrket på vei til profesjon

Fra flere hold ble det meldt krav om en egen tannlegeskole med formell utdannelse. Kravene om formell utdannelse økte etter at NTF ble stiftet i 1884. Debatten gikk bl.a. på hvilken allmennutdanning som skulle kreves av dem som fremstilte seg til eksamen. Fra 1884 måtte kandidaten ha middelskoleeksamen foruten to års beskjeftigelse hos autorisert tannlege. Men foreningen ville løfte standen opp til å bli en profesjon bl.a. gjennom krav om eksamen artium som inngangsbillett.

Myndighetene var imidlertid besjelet av den Søren Jaabekske ånd hvis fremste budskap var å spare penger. I tillegg var de fylt av troen på det sunne bondevetts fortrinn i forhold til embetsmannsstyret og snobbismen. Regjeringen Sverdrup hadde lite til overs for den autoriserte legevirksomhet. Den ville slett ikke innføre artiumstvang for tannleger, det ble sagt at den helst så at kravet om middelskoleeksamen også falt bort. Den representerte nemlig en udemokratisk skranke for «almuesungdom» som søkte utdannelse.

Så endelig i 1893, for 112 år siden, startet den første organiserte tannlegeutdanningen i Norge ved Statens Poliklinikk for Tandsykdomme i Kristiania. Man startet forsiktig med ett års teoretisk undervisning, basert på to års praktisk læretid hos tannlege. I 1903 ble utdanningstiden fastsatt til tre år med intramural teori og praksis, fra 1938 utvidet til fire og fra midten av 1960- tallet til fem år.

Det var først og fremst tannlegene selv, støttet av entusiastiske leger, som drev frem profesjonaliseringen av faget og derved skapte det vitenskapsbaserte faget odontologi. Utviklingsretningen er amerikansk- og vesteuropeisk inspirert og er annerledes enn den vi kjenner fra enkelte øst- og søreuropeiske land, der stomatologene utgjør en paraprofesjon, dvs. en slags spesialitet ved eller i medisinen. Antagelig var det fornuftig og historisk naturlig av norske tannleger å se mot vest i stedet for mot sørøst. En annet spørsmål er om det i fremtiden vil være klokt å opprettholde det markerte skillet mellom medisin og odontologi. Professor Harald Løe, og flere med ham, har for lengst slått til lyd for å utdanne orale leger. Felles undervisning for lege- og tannlegestudenter i flere basale fag praktiseres nå i Norge i likhet med i mange andre land. I Tromsø ligger begge studiene under samme fakultet.

Samhold mot inntrengere

I de første årene av profesjonens historie, og særlig i de økonomisk pinaktige år, var standen spesielt opptatt av grensevakt mot inntrengere i faget, dvs. kvakksalvere. Senere, ut på 1920- og 30-tallet, ble kollegene pålagt å sende rapport til foreningen dersom for eksempel omreisende tanninnsettere praktiserte i distriktet. Teknikere med hevd på det kunne til nød tillates å sette inn protese i tannløs kjeve. Men gud nåde dem dersom de satte inn protese i tilslutning til tenner – om så bare én tann. Da ble det balluba og politianmeldelse. Selvfølgelig handlet vi til pasientens beste, som heldigvis falt sammen med vårt eget beste.

Nå ble riktignok den såkalte «Kvakksalverloven» som forbød andre enn leger og tannleger «å ta syke i kur», som det het, myket opp fra 1. januar i fjor, men lovbestemmelsene som angår tannbehandling er i hovedsak uendret.

Det frie tannlegevalget

Et slagord som har fulgt oss fra hine hårde dager er prinsippet om det frie tannlegevalg. Vi har ikke funnet på det selv, det representerer tankegods hentet fra legene som i likhet med oss hevder å tilhøre de frie eller liberale yrker. Kjennetegn på yrkene er blant annet krav om fri etableringsrett og honorarsetting, og springer formodentlig ut av en tilpasset Adam Smith’sk markedsmodell bygget på idealet om fri konkurranse. Men idealet var ikke alltid lett å etterleve fordi det satte samholdet mellom kollegene på prøve, til tross for kollegiale eller etiske regler. Uartige tannleger kunne dumpe prisene uten at foreningen var i stand til å hindre dem, fordi prisavtaler var ulovlig (men ble likevel inngått uformelt i lokalforeningene, så vidt jeg husker på den måten at en fremtredende kollega stod frem på et medlemsmøte og refererte sin honorarliste mens kollegene noterte, under øredøvende stillhet). Spørsmålet om honorarsettingen har alltid vært et tema i tannhelsepolitikken, dels som en følge av at honorarene i privat og offentlig praksis lenge var svært forskjellige, dels fordi honorarnormer tidvis har vært gjenstand for forhandlinger mellom NTF og staten.

Det offentlige engasjerer seg i tannpleien

Et stykke ut på 1900-tallet oppstod ideene som senere materialiserte seg i begrepet en blandet tannpleie eller tannhelsetjeneste, dvs. et system basert på så vel privat som offentlig engasjement. Starten på statens økonomiske engasjement kom gjennom innføringen av syketrygd i 1911. I utgangspunktet stilte tannlegene seg positive til ordningen, men fikk etter hvert betenkeligheter, for så i 1914 å kreve at all tannbehandling skulle ut av syketrygden. Til gjengjeld gikk et utredningsutvalg i NTF inn for etablering av skoletannpleie. Retningsvalget som foreningen den gang foretok, har senere vært avgjørende for hvordan det offentlige har satset. En hovedgrunn til at foreningen gikk mot trygderefusjon, var at kretssykekassene ville bestemme honorarsettingen og tannlegevalget. I bestrebelsene på å spare penger hadde syketrygden tråkket på profesjonens treenige hellighet: tannlegevalget, honorarsettingen og terapivalget – det siste fordi støtten bare gikk til uttrekning og ikke til bevaring av tenner.

Tannlegenes valg av skoletannpleie fremfor trygderefusjon var primært faglig begrunnet. Sosialt engasjerte tannleger hadde for egen regning undersøkt hundrevis av skolebarn og ved selvsyn konstatert hvor ille det stod til. En studiegruppe utgått fra foreningen reiste til Tyskland for å finne ut hvordan sykekasseordningen der hadde virket, og kom tilbake med nedslående resultater. Også det talte for innføring av skoletannpleie i stedet for en trygdeordning. Mange av kollegene var overmåte ideelt innstilt, som f.eks. foreningens «store komité» som i 1914 foreslo toårig plikttjeneste for tannleger, noe hovedstyret imidlertid ikke ville være med på. Også et forslag om å utdanne spesielle skoletannleger eller «plombører», møtte motbør, likeså Johan Bruns idé fra 1931 om å utdanne «tannpleiersker» som «skulle reise rundt og rense tennene på barna og holde foredrag om kosthold». Alle disse radikale ideene ble senere tatt opp av myndighetene. Noen ble gjennomført, andre ikke. Felles for konfliktsakene er at de har sin opprinnelse i tannlegestanden, men de har slett ikke alltid fått hovedstyrets velsignelse.

NTF inn i blandingsøkonomiens tidsalder

Arbeidsmarkedet for tannleger var spesielt stramt på første halvdel av 1930-tallet. Det var utvilsomt et viktig motiv for at foreningen engasjerte seg i utbyggingen av offentlig tannpleie. Men det skjedde ikke uten protester fra ytre høyre. ’De rene av hjertet’, representert ved to av dem, uttalte på et representantskapsmøte i 1934 at «de var redd den kommunistiske ånd som gikk gjennom hovedstyrets forslag om godkjennelse av kommunale skoletannklinikker».

Det var snarere realisme enn kommunisme som preget foreningens strategi. NTF var i ferd med å tilpasse seg den blandingsøkonomiske modellen som fra 1930- og 40-tallet har karakterisert de nordiske velferdsstatene. Enda tydeligere ble hamskiftet da den første generalforsamlingen i NTF etter krigen sluttet enstemmig opp om et forslag fra professor Guttorm Toverud om å henstille til Sosialdepartementet å oppnevne en komité i samråd med NTF for å utrede spørsmålet om sosial tannrøkt. Det ble starten på Lov om folketannrøkt, som ble utarbeidet på grunnlag av en komitéutredning ledet av tannlegeforeningens daværende generalsekretær Jacob Ramm.

Kampår og ideologisk brytning

Men da lovutkastet kom opp i NTFs organer, kom også reaksjonen. På ny ble det baluba – som ble starten på en langdryg storballuba. Toverud var skuffet over at småbarna ikke var ført opp på sikker plass som fritt klientell, andre ville ha voksenbehandlingen ut av loven, og så godt som alle krevde like takster i privat og offentlig praksis. Bare en sped nordlandsrøst på bakerste benk i representantskapet sluttet seg til lovutkastet. Den tilhørte en privatpraktiserende kollega som hadde erfart tannlegemangelen i distrikts-Norge.

Men det ble langt fra enkelt å besette alle de nye stillingene i folketannrøkta. Det måtte beordring til, et system som varte fra 1955 til 1973, og som ikke var ulikt forslaget som tannlegeforeningens egen «store komité» hadde lansert 30 år tidligere. Men beordringen skapte stor ufred i mange år mellom Tannlegeforeningen og myndighetene, som i 1961 truet med å utdanne «School dental nurses» dersom beordringsloven ikke lot seg forlenge.

I debatten om folketannrøkta i 1950- og -60-årene kan vi spore brytningen mellom to sosialpolitiske retninger: Den ene var behovsorientert og slo til lyd for at offentlig tannrøkt – i den grad den skulle engasjere seg i voksenbehandling – måtte konsentrere seg om ubemidlede eller trengende, altså en selektiv sortering etter økonomisk ’trang’ eller evne. Den andre kan betegnes rettighetsorientert, først og fremst retten for alle innenfor bestemte aldersgrupper til fri og systematisk behandling (som for så vidt alle etter hvert var enige i), og dernest: retten for utkantbefolkningen til behandlingstilbud i nærmiljøet. Hovedformålet med folketannrøktloven var – sagt med rene ord – «å spre tannlegene». Dette var hard kost for en del kolleger som så på tannlegeyrket som liberalt og som derfor ikke kunne reguleres gjennom tvangsmidler, bare ved hjelp av ’stimulerende tiltak’. Andre betraktet tannpleie som en del av helsetjenesten, med de forpliktelser og eventuelle privilegier det måtte innebære.

I hele tannlegeprofesjonens historie har dette vært et dilemma. Tydeligst fremstod dilemmaet i 1979 da det såkalte Nyhus-utvalget uttalte at tannhelsetjenesten «funksjonelt sett hører hjemme i distriktshelsetjenesten». De offentlige tannlegene burde med andre ord være kommunalt ansatt og arbeide i helsesentrene. Det innebar at vi var å betrakte som helsetjenere, integrert med legene, og trolig også underlagt dem. Men det ville aldeles ikke Tannlegeforeningen, som alltid har slåss for tannlegeprofesjonens autonomi. Nyhus måtte til slutt gå med på Juel-komiteens konklusjon, som slo fast at tannhelsetjenesten skulle være en selvstendig etat, som Nyhus surmulende gav navnet ’særomsorgen’.

Flest seire, ispedd tap

Som sagt: Tannlegeprofesjonen har preget – langt på vei dominert – utformingen av norsk tannhelsepolitikk. Vi har ikke alltid fått det som vi har villet, og sjelden i første omgang. Det har kanskje vært like bra. Når Tannlegeforeningens synspunkter er blitt til statlig politikk, har det gjerne vært fordi allmennheten antok at tannlegene handlet til pasientenes beste. Når vi ikke fikk det som vi ville, hang det trolig sammen med at storsamfunnet mistenkte oss for å tenke mer på oss selv enn på andre. Enda verre ble det dersom kampen for egne fordeler ble begrunnet med hensynet til pasientene. Verst når standspolitikk ble kledd i ideologiske kledebon og gjort til en prinsipiell strid mellom det gode og det onde om menneskerettigheter, slik rettssakene om plikttjenesteloven fortonet seg for folk flest. Da beveget vi oss ut på vidløftigheter som førte til tap, ikke bare i retten, men også i opinionen. I folks øyne er Tannlegeforeningen ingen ideologisk tungvekter, men en ryddig interesseorganisasjon som er verd å lytte til i faglige spørsmål.

Sluttord: Hvordan kommer det til å gå?

Jeg slutter der jeg begynte: om innstillingen fra Seierstadutvalget. Personlig tviler jeg på om noen regjering, blågul eller rødgrønn, vil fremme de mest kontroversielle forslagene. De må eventuelt komme fra en ildrød en, om vi da noen gang får en slik. Forslagene vil i så fall antagelig bli stoppet av en eller annen EØS-bestemmelse som gir rett til fri flyt av det meste. Mer realistisk er forslagene om prioritering av svakstilte grupper, likeså forslaget om turnustjeneste for tannleger.

En annen sak som alltid står på agendaen, men sjelden på prioritert plass, er spørsmålet om utvidet trygderefusjon. Allerede tidlig på 1900-tallet argumenterte enkelttannleger med det som senere er blitt et slogan for mange: ’tannsykdommer må behandles (av trygden) på samme måte som sykdommer i andre organer’. I 1970-årene ble dette også opphøyet til NTFs prinsipielle syn. Når foreningen i sin tid foretrakk skoletannpleie fremfor trygderefusjon, sies det å ha vært mer et spørsmål om prioritering enn om avvisning. Nå foran valget slo flere partier samt LO til lyd for en eller annen form for «tanntrygd». Det er likevel høyst tvilsomt om vi står foran en slik reform i overskuelig fremtid. I Soria Moria-erklæringen nøyer regjeringspartiene seg med ordene: «Regjeringen mener det er nødvendig å foreta en gjennomgang av regelverket knyttet til offentlig finansiering av tannhelse» og «Regjeringen vil starte arbeidet med en offentlig tannhelsereform». Det kommer ikke til å skje denne uken, neppe neste heller. Den som lever får se. Eller som Kolingen sa det: «De’ e’ rolig att leva för då får man se hur det går».

De historiske opplysningene er i hovedsak hentet fra bøkene gjengitt i litteraturlisten.