Spørreundersøkelser i 2001 og 2003

I 2001 ble det sendt ut spørreskjema til alle tannleger (n = 44) som ble uteksaminert etter gammel studieplan i 2000 (1). Tannlegene ble etter å ha vært ett år i praksis bedt om å besvare til sammen 27 spørsmål om praksiserfaring, synspunkter på studiets profil, hvordan de opplevde sin egen kompetanse, om de savnet emner som ikke er dekket i studieprogrammet og om sine fremtidsplaner. I 2003 ble det sendt et tilsvarende skjema til tre halvårskull tannleger (n = 61) utdannet etter det nye studieprogrammet. Disse hadde også arbeidet ca. ett år som tannlege. I 2001 var svarprosenten 75, og en tredel var kvinner, mens i 2003 svarte 85 % og halvparten var kvinner. For en del av spørsmålene kunne respondentene krysse av på en skala fra 1 til 5 der 1 representerer » i liten grad», og 5 «i stor grad». I analysene ble det benyttet tabeller med frekvensfordeling og gjennomsnittsskår for svarene på 1 – 5 skalaen.

Forberedelse til yrkeslivet/studiets profil

Tannleger utdannet etter tidligere og nytt studieprogram svarte likt på spørsmålet om i hvilken grad studiet hadde forberedt dem til fremtidig yrkesutøvelse (Fig. 2). Begge grupper mente de var godt forberedt for ansettelse i offentlig tannhelsetjeneste, mens de i liten grad hadde bakgrunn for å drive privat praksis. Det var heller ingen forskjell mellom gruppene på spørsmål om utdanningen satte odontologiske problemstillinger inn i henholdsvis biologisk, generellmedisinsk, tannhelsetjeneste- eller helsetjenesteperspektiv. Gjennomsnittsskår varierte mellom 3,1 og 3,8 for de ulike alternativene. 77 % av studentene utdannet etter tidligere studieprogram anga at de i stor grad (skår 4 – 5) var forberedt på å delta i offentlig debatt om tannhelsespørsmål, mens det tilsvarende tall for det nye programmet var 47 %. «Nye» tannleger var også dårligere forberedt mht. regnskap og administrasjon, mens de derimot følte seg bedre rustet når det gjelder pasientklager i forhold til «gamle» tannleger. For øvrige variabler var det bare små forskjeller mellom gruppene, og for begge var det kunnskap om individrettet forebyggende arbeid som skåret høyest (3,7 og 3,8 for henholdsvis gammelt og nytt studieprogram).

Tilstrekkelig klinisk kompetanse?

På spørsmål om utdanningen hadde gitt forutsetninger for å utføre forsvarlig behandling på 17 nærmere angitte kliniske områder, var det bare små forskjeller mellom svarene fra tannleger utdannet etter gammelt og nytt studieprogram. De fem områdene som fikk de henholdsvis høyeste og laveste gjennomsnittsskårene er vist i Fig. 3. Den største forskjellen mellom studieprogrammene gjaldt digital røntgenteknikk der gjennomsnittsskår økte fra 2,1 til 3,3 etter innføring av nytt studieprogram (ikke inkludert i Fig. 3).

Tannleger utdannet etter nytt studieprogram mente at de hadde bedre forutsetninger for å behandle seks nærmere definerte pasientgrupper (Fig. 4). For de tre gruppene førskolebarn, skolebarn og voksne var det ingen forskjell (skår fra 3,6 til 4,6). På spørsmål om evne til å kommunisere med de samme ni pasientgruppene var det ingen forskjell på de to kategoriene tannleger.

Synspunkter på studiet

Tannleger utdannet etter nytt studieprogram savnet i større grad mer teori i forhold til tannleger med tidligere utdanning. På spørsmål om tannlegene savnet mer klinikk og mer integrering av teori, klinikk og praksis var tendensen den motsatte (Fig. 5). Tannleger med nytt studieprogram mente også at de i større grad hadde lært å vedlikeholde kunnskaper (gjennomsnittsskår 4,1 for 2003 i forhold til 3,7 for 2001). Det var ingen forskjell mellom gruppene på spørsmål om hvilken orientering utdanningen hadde gitt dem som kliniker (med forankring i praksis, med forankring i basalfag, med samfunnsorientering, med lyst til å drive forskning). Sterkest var orienteringen mot forankring i praksis (skår 4,0).

Arbeidssituasjon og fremtidsplaner

I 2003 arbeidet flere av tannlegene i privat praksis (62 %) og færre i offentlig tannhelsetjeneste (23 %) rett etter utdanningen. De tilsvarende tall for 2001 var henholdsvis 34 % og 41 %. I begge grupper hadde ca. en femtedel planer om spesialisering og en tilsvarende andel om videreutdanning. Svært få hadde planer om forskerutdanning ( 2 % i 2001 og 5 % i 2003).

Nesten alle respondentene (98 %) svarte at de leser Tidende for å holde kunnskapene à jour, og majoriteten (88 %) går på kurs. Halvparten søker på nettet og i databaser, og én av fem i begge grupper savner faglig kontakt med andre. Det er en økning i behovet for å søke råd hos kollega fra 2001 til 2003 (Fig. 6).

Diskusjon

Undersøkelsen er et ledd i det arbeidet som kontinuerlig pågår ved fakultetet med å forbedre studiekvaliteten, og er et utdrag av en rapport utarbeidet ved Seksjon for samfunnsodontologi av to av forfatterne av denne artikkelen (1). Både studenter og lærere evaluerer mange ulike sider ved studiet underveis, mens denne undersøkelsen representerer det første forsøket på å be «brukerne», i dette tilfellet tannleger som har praksiserfaring, om å bedømme den kompetansen utdanningen har gitt dem på en del områder. Tannlegene har arbeidet i ulike deler av landet og under forskjellige vilkår, og variasjon i svarene kan delvis ha sin bakgrunn her. Det vil også være av stor interesse å vite hvordan andre brukergrupper, f.eks. pasienter og arbeidsgivere, ville vurdert effekten av endringene i studieprogrammet.

Viktige sider av endringene i studiet som samarbeidet med Det medisinske fakultet, semesterstrukturen og innføringen av PBL-prinsippet er ikke trukket inn i denne undersøkelsen. Det er få studier av langtidseffekten av PBL som læringsprinsipp (1). Noen resultater tyder på at PBL kan være gunstig i forhold til kliniske kunnskaper, men resultatene er sprikende når det gjelder basalfag. Det medisinske fakultet er i gang med en longitudinell evaluering av studieprogrammet (2), men datainnsamlingen er ennå ikke avsluttet. Undersøkelser av ulike medisinske studieprogram viser at langtidseffekter utviskes allerede under turnustiden (3). Når den foreliggende undersøkelses design og dimensjoner sammenlignes med den som foretas av Senter for profesjonsstudier for medisinerutdanningen, er det mange likhetspunkter. Det kan likevel diskuteres om undersøkelsen har fanget opp alle viktige langtidseffekter av det nye studieprogrammet.

Det nye studieprogrammets satsing på ansvar for egen læring kan kanskje spores i en høyere andel som mente de hadde lært å holde kunnskap ved like, og det kan også være forklaringen på at flere med det nye programmet hadde søkt råd hos kolleger. Det nye studieprogrammets satsing på integrering av teori og klinikk kan speiles i Fig. 5 som viser at dette var savnet av flere med det gamle programmet. Det nye programmet kan også ha medvirket til at flere tannleger følte de hadde forutsetninger for å behandle grupper med spesielle behov. Det var et klart fall i 2003 med hensyn til hvor forberedt tannlegene var på å uttale seg i tannhelsespørsmål, og det var færre som mente utdanningen hadde satt odontologiske problemer i et tannhelseperspektiv. Det er nærliggende å tolke disse svarene som et resultat av en sterk reduksjon av undervisningen i samfunnsodontologi siste studieår, og at økt vekt på samfunnsmedisin tidlig i studiet ikke har kompensert for dette. Det kan også ha vært et større behov for å delta i den offentlige debatt i 2003 da amalgamspørsmålet igjen var mye diskutert i media.