Materiale og metode

Resultater

I 1995 var de gjennomsnittlige utgifter til tannbehandling per person 1 275 kroner (Tabell 1). I nominelle kroner var utgiftene steget til 2 253 kroner i 2004. Dette tilsvarer en utgiftsøkning på 76,7 %. Forskjellen i utgifter mellom disse årene var statistisk signifikant på konvensjonelt nivå (t-verdi = 12,06; p < 0,05).

Verdien på prisindeksen for tannlegetjenester i 1995 var 83,8 (Tabell 2). Denne verdien var økt til 142,0 i 2004. Dette tilsvarer en prosentvis vekst på 69 %. Den årlige veksten har vært jevn i hele perioden, det er ikke noe år som peker seg ut med spesiell høy vekst sammenlignet med andre år.

Fra 1995 til 2004 steg konsumprisindeksen med 20 %. I figur 1 vises realprisindeksen for samme tidsrom. Den viser at honorarene for tannlegetjenester har steget vesentlig mer enn prisen på alle andre varer og tjenester fra 1995 til 2004.

Diskusjon

Resultatene bekrefter at de gjennomsnittlige utgiftene til tannbehandling per person har økt relativt mye fra honorartariffen ble opphevet 15. november 1995 og frem til i dag. Det er interessant å registrere at denne utgiftsøkningen så og si i sin helhet skyldes en økning i honorarene. Dette betyr også at volumet av tannhelsetjenester som konsumeres per innbygger i gjennomsnitt har vært tilnærmet uendret i løpet av de siste ti årene. Utgiftsnivået kan selvsagt fordele seg ulikt mellom ulike grupper i befolkningen. For eksempel kan det tenkes at eldre har økt sitt konsum i denne perioden, mens yngre voksne har senket sitt konsum. Men dersom økningen og reduksjonen i konsumet i de to gruppene oppveier hverandre, vil de gjennomsnittlige utgiftene per innbygger være uendret. Resultatet betyr også at de aggregerte nasjonale kostnadene for tannbehandling i grove trekk følger veksten i folketall og veksten i honorarene.

Det er ikke opplagt hvordan veksten i honorarer kan forstås. En forklaring kan være at konkurransen svikter (10 – 11). Dette kan ha flere årsaker. For det første koster det for mye for pasientene å finne frem til andre tannleger som har bedre kvalitet og/eller lavere honorarer enn den tannlegen man selv bruker. Kostnadene ved innhenting av pris- og kvalitetsinformasjon er høye. De fleste tannbehandlinger er erfaringsgoder – de må prøves for at man skal kunne vurdere kvaliteten. Pasientene har heller ikke alltid den nødvendige kompetansen til å velge en annen tannlege, selv om søkekostnadene er lave. Det kan også være psykiske kostnader ved å måtte bytte tannlege – belastningen ved å kutte ut en lang relasjon med en tannlege man er komfortabel med kan være stor. Samlet sett tilsier dette at tannlegen har betydelig markedsmakt. Det kan ikke utelukkes at han/hun bruker denne markedsmakten til å øke sin inntekt ved å heve honorarene.

Det finnes lite forskning på hvorvidt tannlegen bruker sin markedsmakt til faktisk å heve sine honorarer. Dette skyldes at det nesten ikke finnes noen tannhelsetjeneste i Vest-Europa hvor det er fri prissetting, og hvor bruk av markedsmakt kan studeres. Det er gjort en studie fra Norge like etter at honorartariffen ble opphevet. Denne studien fant ikke støtte for at tannlegen brukte sin markedsmakt i prissettingen, men den fant heller ikke støtte for at konkurransen virket (12). Studien ble imidlertid utført bare to år etter at honorartariffen ble opphevet. Dette var litt for kort tid til at markedet hadde stabilisert seg, slik at mønsteret i prisdannelsen kunne identifiseres.

Veksten i honorarer for perioden 1995 – 2004 kan også skyldes økte praksiskostnader. Dette kan delvis ha sammenheng med et «etterslep» i investeringer fra før honorartariffen ble opphevet. Fra andre halvdel av 1980-tallet fulgte ikke utviklingen i honorarene med den generelle prisutviklingen (13). Dette kan ha medført et for lavt investeringsnivå i praksis, som ble hentet inn igjen når tariffen ble opphevet. I løpet av de siste 10 årene har det for eksempel vært en del investeringer i datautstyr og i digital røntgen. Dette er relativt kostnadskrevende investeringer som må dekkes inn gjennom økt påslag på honorarene.

I en evaluering av konkurransen like etter at honorartariffen ble opphevet, ble det anbefalt at tilsynsmyndighetene innhentet regelmessige kostnadsdata fra privat tannlegepraksis (10). Dette har ikke blitt gjort. Slike data ville imidlertid ha vært verdifulle for nå å kunne gitt en bredere analyse av hvor mye av veksten i honorarer som skyldes økte kostnader i praksis.

En annen forklaring til den relativt sterke veksten i prisindeksen for tannlegetjenester kan være kostnader knyttet til endret behandlingsprofil. I løpet av 1990-tallet og frem til nå har det vært en relativt kraftig nedgang i bruk av amalgam som fyllingsmateriale (14). For eksempel var det fra 1995 til 2002 en nedgang i bruk av amalgamfyllinger i det permanente tannsettet på 85 %. I 2002 ble bare 9 % av alle tenner fylt med amalgam. Tannfargede fyllinger er dyrere enn amalgamfyllinger. For samme sykdomsnivå vil derfor mer bruk av tannfargede fyllinger gi en økning i prisindeksen. Økende bruk av tannfargede fyllingsmaterialer er en forventet utvikling, de økte honorarer kan sees på som et resultat av denne utviklingen.

Konklusjon

Det har vært en tydelig økning i de gjennomsnittlige utgiftene til tannbehandling per innbygger i den norske voksenbefolkningen siden honorartariffen ble opphevet og frem til i dag. Denne utgiftsøkningen skyldes nesten utelukkende en økning i honorarer. En tilsvarende økning i honorarer har også vært observert i den svenske tannhelsetjenesten, der honorarene er blitt fordoblet for enkelte typer behandlinger fra 1998 og frem til i dag. I lys av dette vurderer den svenske regjeringen å regulere prisene for tannbehandling (15). Det finnes ingen data som kan si noe entydig om hva som kan forklare prisveksten i Norge. To sannsynlige forklaringer er at honorarene har økt som følge av økte investeringer i praksis, og som en følge av endret behandlingsprofil. Det kan heller ikke utelukkes at priskonkurransen svikter, og at tannlegene utnytter sin markedsmakt er fra et teoretisk synspunkt også en mulighet.