Epidemiologi

Epidemiologiske undersøkelser fra en rekke land viser at 10 – 15 % av den voksne befolkningen periodevis har øresus. Av disse har 2 – 3 % så store plager at øresusen hemmer den sosiale og yrkesmessige utfoldelsen, og tilstanden har også for enkelte medført depresjoner med selvmordstanker. Overføres tallene til Norge, vil det være et betydelig antall personer som i sin daglige aktivitet hemmes av kronisk øresus. Tilstanden vil ofte føre til lange sykemeldingsperioder, og til delvis eller hel førtidspensjonering (5).

Historikk

Historisk viser det seg at tilstanden har rammet mennesker gjennom alle tider, og den er bl.a. omtalt i medisinske skrifter, fra papyrusrullene i Egypt og helt fram til vår egen tid (5). Det er imidlertid rimelig å tro at industrialisering og modernisering av samfunnet har ført til økte støybelastninger og sykelighet i hørselsapparatet.

Forskning

Forskning om øresus er viet betydelig større interesse i utlandet enn i Norge, og en rekke behandlingsmåter er utprøvd og forkastet. I Norge har øresus i lang tid blitt betraktet som en lidelse hvor behandlingsmulighetene har vært begrensede, og tilstanden har vært sett på som et delsymptom ved skader i det indre øret. Derfor er kompensasjon av hørselstapet blitt gitt prioritet framfor oppmerksomhet rettet direkte mot tinnitus (5,6).

Etiologi

Etiologien til denne sanseopplevelsen kan hensiktsmessig vurderes ut fra det anatomiske utspring for tilstanden:

Naturlig beskyttelse mot hørselsskader

Naturen har utstyrt oss med beskyttelsesmekanismer som skal hindre at belastningen på de ømfintlige reseptorcellene i det indre øret blir overbelastet og skadet. I mellomøret er det to små muskler, m.tensor tympani og m. stapedius, som begge kontraherer reflektorisk under påvirkning av lyder med høy intensitet. Deres kontraksjon påvirker bevegeligheten av mellomørebeina og hindrer at høye frekvenser skader det indre øret. Disse musklene reagerer imidlertid ikke raskt nok til å hindre at høye plutselige lyder, for eksempel fra geværskudd, kommer inn til det indre øret. Disse musklene innerveres av henholdsvis n. trigeminus og n. facialis. Ved facialpareser ser man at pasientene blir overømfintlige mot høye lyder (hyperacusi).

Også i det Cortiske organ finner man naturlige forsvarsmekanismer som reduserer uheldig støy. Dette skjer ved at efferente impulser fra høyere cortikale sentra innerverer det Cortiske organ og påvirker impulsene fra de høye frekvensene slik at de når de sentrale kjernene og cortikalnivåene (3,4). Pilarcellene og andre støtteceller i Cortis organ spiller sannsynligvis også en aktiv rolle i beskyttelse mot skadelige virkninger av sterk lyd (3,4)

I de forskjellige kjernene i hørselsbanene finnes det inhibitoriske nevroner som skiller ut GABA og glycin som transmittere. Disse nevronene undertrykker den sentrale ledningen av hørselsimpulsene, slik at vi bedre kan velge ut de lydene som er viktige for oss (4).

Utviklingen av tinnitus på tannlegekontoret

Erfaringsmessig er vi etter hvert blitt klar over at utøvelsen av tannlegeyrket innebærer eksponering for støy over en årrekke. Denne kroniske eksponeringen har ført til at et stort antall tannleger i dag plages av hørselsproblemer og tinnitus. Dette er oftest tannleger med lang praksistid som opplevde de første airrotorene med mekanisk lagring. Der var støynivået betydelig høyere enn på dagens airrotorer. Hvorvidt bruk av ultralyd tannrensningsapparater og lyden fra vakuumsug vil ha en lignende uheldig virkning på tannlegenes hørsel står igjen å se (1). Fagfolk anbefaler imidlertid tannlegene å benytte hørselsvern med lyddempende filtre i utøvelsen av yrket for å hindre at oppstått skade forverres, og for å forebygge at ny skade skal oppstå. Slike filtre demper lyden med 10 – 15 eller 25 dB.

Det er få undersøkelser som viser at pasientene er utsatt for skadelig støy hos tannlegen, og at det av den grunn skal være nødvendig generelt å beskytte dem. Dersom våre pasienter informerer om at de har problemer med hørsel eller tinnitus, bør det overveies om spesielle tiltak bør settes i verk med for eksempel hørselsvern eller redusert bruk av ultralydutstyr.

God hørsel er en forutsetning for en fruktbar kommunikasjon og en formidling av våre helsebudskap. Forholdene må derfor legges til rette for en god dialog uten bakenforliggende støykilder.

Terapi

Tinnitus og hørselsnedsettelse kan være av en slik karakter at det forringer livskvaliteten til en person. Terapi kreves derfor i den grad dette er mulig. I de tilfeller hvor grunnsykdommen er kjent, forutsettes det at denne behandles. Målsetningen må være å behandle eller å hjelpe pasientene til en bedre livssituasjon. I alle fall er det viktig å legge vekt på et individuelt tilpasset opplegg. Ligger årsakene i ørets lydledende apparat vil dette ofte kunne helbredes og behandles hos spesialister i øre-nese-hals.

Skader i det Cortiske organ vil som regel være permanente og ikke mulige å behandle med kausal terapi, mens allmenne sykdommer som hyper- og hypotensjon, anemier og intoksikasjoner med tinnitusproblemer som regel vil kunne behandles med medisinske tiltak.

En rekke kirurgiske behandlinger har vært forsøkt, hvor hovedprinsippet er overskjæring av hørselsnerven. Resultatene har ikke alltid vært vellykkede.

Elektrisk behandling har heller ikke ført til ønskelige resultater.

Enkelte pasienter har hatt virkning av medikamentell behandling. Eksempler på slike er pasienter på diuretika og kardilaterende medikamenter. Best effekt har man hatt av kalsiumhemmere og ca. 20 % kan ha hatt nytte av denne behandlingen.

Akustisk terapi innebærer ytre lydkilder som vil redusere eller maskere tinnitus. Dette kan være høreapparater med lyd eller lydputer.

Alternative behandlingsmetoder, for eksempel akupunktur, soneterapi og homøopatisk behandling har vært forsøkt ved en rekke institusjoner uten å ha gitt de positive resultater man hadde håpet på (5).

Mener man å finne at årsaken til tinnitus ligger sentralt, eller at det er sentrale forsterkingsmekanismer med psykiske forklaringsmodeller, benyttes kognitive psykoterapeutiske metoder, anvendt avslapning, biofeedback, hypnose og teknikker for stressreduksjon. Likeså kan det være ønskelig med medikasjon i form av anxiolytika og sedasjon for å unngå at pasienten bli liggende våken om natten.

TRT – «tinnitus retraining therapy», også kjent som habituering eller eksponeringsterapi har blitt benyttet i enkelte fagkretser med godt resultat. I tilfeller hvor pasientene inntar en emosjonell holdning til sine tinnitusproblemer og går med en konstant frykt for at tilstanden skal forverres ytterligere, er det viktig at de får hjelp til å forstå og bekjempe sine følelser. Slik behandling krever imidlertid kompetanse utenfor det audiologiske og ørerelaterte fagfeltet.