Oral kirurgi i Moskva – en spesialist-kandidats opplevelser

Av Else K. Breivik Hals

ropka (som betyr kø) var det førs­te russiske ordet jeg lærte da vi sto stille i bilkø fra den internasjonale flyplassen på vei inn mot Moskva den 16. september 2002. Sekretæren fra Moskvas Universitet for medisin og tannhelse, som var så vennlig å hente meg, og som snakket engelsk, fortalte at propka var et økende problem i Moskva, en by med 12 millioner innbyggere. Sist jeg var i Moskva som turist i 1986, var det knapt biler å se på veiene. Nå sto den russiske bilparken i lange køer på den seks fils brede motorveien, og reklame­skilt for McDonalds lyste i mot meg langs veien. Jeg hadde fem uker foran meg med hospitering og spesialistkandidatutveksling på Moskva Universitet for Medisin og Odontologi, Avdeling for kjevekirurgi, og ­ante ­lite ­om hva som ventet meg.

Moskva er preget av vakre bygninger. Foto: Else Breivik Hals.

Det ­hele startet med en henvendelse fra meg til dekan Hans Reidar Haanæs, Universitetet i Oslo (UiO) i mai samme år, hvor jeg spurte ­om det var mulighet for et utenlandsopphold i forbindelse med min spesialistutdannelse i oral kirurgi ved UiO. Han satte meg i kontakt med Senter for me­di­sins­ke studier, Moskva, ved direktør Julia Ferkis. Moskvasenteret ved UiO har blant ­sine mål å hind­re tapping av ­unge russiske vitenskapskvinner og -menn til vestlige land. Dette gjør de blant annet ved å stimulere til forskningsopphold for russerne ved Rikshospitalet og ved Det nors­ke Radiumhospital. Kontakten med det odontologiske miljøet i Moskva var akkurat opprettet, og dekan Barer ved det nevnte universitetet i Moskva, var positiv til forslaget ­om at jeg skulle utveksles fra ­Oslo til Moskva. På kort tid ble permisjon fra Rikshospitalet ordnet, og jeg hadde store forventninger til hva jeg ville bli eksponert for i en storby som Moskva med 12 millioner mennesker. Spe­sielt så jeg frem til maksillofacial traumatologi. ­Mine kunnskaper i russisk var ikke-eksisterende, men med fingerspråk og en­gelsk kommer man langt, tenkte jeg.

Det var to operasjonsstuer der to og to pasienter ble behandlet parallelt. Foto: Else Breivik Hals.

Den førs­te uken var jeg ved Avdeling for farmakologi og anestesiologi. I uke to fikk jeg tillatelse til å oppholde meg ved Avdeling for maksillofacial kirurgi. Språkbarrieren var større enn forventet. Ved hjelp av en yng­re student som oversatte fra russisk til en­gelsk kunne jeg observere det daglige arbeidet, men jeg fikk ­ikke selv ta aktiv del. Avdelingen besto av en etasje med ca. 20 sengeplasser. Der var ca. 10 kirurger og 12 spesialistkandidater i oral kirurgi. Morgenmøtet startet kl. 0900 hver dag med ­hele staben tilstede. Siden gikk man på visitt til de inneliggende pasientene. Un­der­sø­kel­ser og sårskift fulgte siden. Tirsdag, onsdag og torsdag opererte man mel­lom fire og seks pasienter hver dag. Det var to operasjonsstuer der to og to pasienter ble behandlet parallelt. Det var hovedsakelig frakturer, større cyster (dermoidcyster og laterale halscyster), reseksjonsinngrep i mandibel/mandibula hos pasienter med osteoradionekrose og osteomyelitt og eksisjon av hemangiomer. Jeg observerte også en ansiktsløftning og re­kon­struk­sjon av ­nese etter hundebitt. ­Lite og gammelt utstyr forhindret ­ikke at jeg ble mektig imponert over den kir­ur­gis­ke teknikken og ferdighetene. Arbeidsdagen ved Universitetet var kort. Man var stort sett ferdig til kl. 1200, men kirurgene gikk da videre til arbeidsplass nr. to som for de fleste var allmennpraksis. En kir­urg i Moskva, ble jeg fortalt, tjener ca. 200 US$ i måneden ved sy­ke­hus og Universitetet. For å ha det romsligere var det derfor vanlig med to jobber.

Metrostasjonene var vakkert utsmykket. Foto: A. Terjeva.

Mye av tiden min ble brukt til å vandre gatelangs i sentrum av Moskva. De aller fleste moskovitter bor i enkle kår i små leiligheter i høye boligblokker, men på min vei oppdaget jeg fargerike og ­ofte forgylte kirketårn mel­lom de grå boligblokkene. Metroen er ­ikke som T-banen i Oslo, med tagging på stasjonene og 20 – 30 minutter mel­lom hvert tog. Metrostasjonene var vak­kert utsmykket med mosaikkbilder og skulpturer, og togene kom med mind­re enn ett minutts mellomrom. Det sto politi på samt­lige stasjoner og på gatene kontrollerte de ­om forbipasserende hadde papirene i orden. Pass, visa og papirer fra hotellet måtte alltid ­være med når jeg gikk utenfor døren. Jeg ble selv ­aldri stoppet, men fikk via den en­gelsk­språk­li­ge avisen «Moscow Times» uttallige historier ­om utlendingers ­møte med politiet ­uten gyldige papirer. Rubler i lommen var i så fall nyttig. Tilstedeværelsen av politi i Moskvas gater var også ett utrykk for frykt for terrorangrep. Min siste kveld i Moskva endte heldigvis ­ikke på Nord-Syd forestillingen som planlagt tidligere på dagen. Det var mange uskyldige som ­ikke var så heldige. De befant seg i teateret som ble angrepet av terrorister.

Mitt opp­hold i Moskva inneholdt ­andre ingredienser enn forventet, men jeg ble en erfaring rikere og er takknemlig for all hjelp og støtte jeg fikk under oppholdet, spe­sielt fra direktør Julia Ferkis ved Moskvasenteret. Jeg fort­set­ter å holde kontakt med studenten som tolket for meg. Kanskje har vi et forskningssamarbeid på gang ­om ­noen år?

Av
Else K. Breivik Hals