Plutselig satt han der

noe tilbaketrukket fra det skarpe lyset, på en rusten, gebrekkelig stol av metall og plast, inntil den smale, gruslagte gangveien som førte fra mausoleet. Den varme førsommerlufta her nær den store ørkenen ga ham varme nok i skyggen selv ­om han ­bare hadde ­noen fillete, slitte tøyrester slynget omkring sin tynne, skranglete kropp, den kunne ­være alt fra 50 til 90 år. Hvor kom han fra, han var der ­ikke da vi kom; var han et fata morgana ­eller en hallusinasjon i vår hjerne?

Nei, han rakte fram sin forkrøplete hånd – ­uten å si noe, kanskje han heller ­ikke kunne se, øynene var tomme ­eller så de forbi oss? Uventet var også hans framrakte hånd, her i Sultanatet Oman er inntektene av landets oljerikdom fordelt blant det jevne folket på en svært god måte, tigging er derfor et absolutt særsyn. Det har Sultan Qaboos sørget for. Han drar jevnlig ut blant landets vanlige borgere og hører på de­res klagemål som ett av flere reformtiltak for å gjøre landet til et ganske annet og bed­re enn under hans fars styre inntil 1970. Da var mange ting forbudt, nærmest mellomalderlige tilstander rådde – i et slags forsøk på å demme ­opp for vestlig påvirkning: ­Ikke var det lov å bruke briller, ­ikke å spille fotball ­eller ­høre på moderne musikk, å reise mel­lom regionene i landet var vanskeliggjort, utdannelse og opplysning ble holdt nede, og folk hadde ­ofte kummerlige kår. Men nå var alt så mye bed­re at vår venn som satt der, ikke passet inn i bildet.

Vi har leid to karer

fremmedar­beidere av kashmirsk avstamning, som ­våre sjåfører og guider. Vi startet fra Salalah i det sørvestlige Oman og kjørte lenger inn i Dhofar-regionen inntil grensen mot Yemen og Saudi-Arabia, inn mot et av verdens størs­te og mest ugjestmilde ørkenområder, The Empty Quarter, kjent fra Wilfred Thesigers reiser sammen med beduiner på slutten av 1940-tallet.

­Våre guider har valgt ut ­våre reisemål, bed­re kjent som de er. De stopper bilen og peker på en bygning på en åsrygg litt unna. Det er nok flere bygninger der, en av dem likner på en liten moské med en minaret i miniatyr. «Der er Jobs grav», ­sier de og venter ­ikke på vår godkjenning for å ta avstikkeren inn dit.

Job var en his­to­risk person

eller kanskje var han ­bare en sagnfigur, fra før vår tidsregning. Han ble et bilde på lidelse og lidelsens problem. Som mange slike figurer er han felles tankegods for islam og kristendom. Det er kjent at flere fortellinger av gammelhebraisk og babylonsk opphav gikk i «arv» gjennom mange generasjoner og ga inspirasjon til dem som skrev Det gamle testamentet fra år 600 til 200 før vår tidsregning. Islamsk litteratur og tradisjon har noe av det samme bakgrunnsmaterialet, slik er det ganske for­ståe­lig at Job har fått sin plass ­både i kristendom og islam. Derfor er det også naturlig at Jobs grav og mausoleum i et muslimsk land har en islamsk ramme. Frikoplet fra både kristendom og islam appellerer slike historiske personer og fortellinger ­like fullt til min nysgjerrighet.

Mausoleet er et enkelt rom

holdt i grønne farger. En svak oppbygning midt på gulvet, dekket av tepper med vakre bildemotiver og inskripsjoner på arabisk, inneholder ­eller symboliserer Jobs grav. Fra et røkelseskar stiger ­røyk opp, den fyller ­hele rommet med den karakteriske lukten som bidrar til en spesiell stemning. Røkelsen er hentet fra et annet område vest for Salalah, et av de to stedene i verden hvor røkelsestreet vokser, det ­andre stedet er i Somalia.

Foruten oss er det ­bare mausoleets vakt som er i rommet. Vi får utdelt hodeplagg, og stillheten gir rom for tanker. ­Bare naturens ­egne lyder kommer inn gjennom de vidåpne vinduene. Utenfor bølger det grønne, noe karrige landskapet fylt av små bakketopper og ­lave åsrygger, lenger borte overtar brunt og steinete ørkenlandskap.

Noen meter fra inngangen

sitter han, den multihandikappede, barfotede mannen; vi må passere ham. Jeg legger ­noen dollar i hånden hans, ­ikke nødvendigvis som svar på hans tigging, men mer i en slags takknemlighet for å ha opplevd en sakral stund i hans nærhet. Jeg peker på ­våre kameraer som et spørsmål ­om vi kan få ta bilder av ham. Det skal ­ikke ­være en gjen­ytelse for dollarene, mer som et øns­ke ­om å ha et minne ­om ham fra en minneverdig opplevelse i mausoleet – og som et bilde av en levende rekvisitt i dramaet ­om Job. Han nikker som tegn på samtykke og vi føler en slags kontakt, men hans lidelse står skrevet ­både i hans ansiktsuttrykk og i hans kropps uformelighet og misdannelse.

­Ikke vet vi noe ­om hans bakgrunn, ­ikke noe ­om hans so­siale forhold ­eller hans levekår, men de kan ­ikke ­være av de beste. Som en kontrast står vi, representanter fra et ­høyt utviklet samfunn langt unna, ­uten synlige handikap og med våre moderne, teknologiske innretninger – velfødde og velkledde. Avstanden synes stor, men som mennesker og medmennesker er vi likevel i samme båt, vi føler et fellesskap tross ­våre forskjeller.

I hans minne

fikk vi sikkert kort levetid. Men takket ­være et øyeblikksbilde festet til en film, vil han stadig og kanskje livslenge minne oss ­om et kort, hastig ­møte mel­lom mennesker der livsveien tilfeldigvis krysset hver­and­re ­noen korte minutter.