Rekruttering

Søkningen til tannpleierstudiet har hittil vært rimelig tilfredsstillende i forhold til antall studieplasser. Imidlertid har det vist seg at det på landsbasis er relativt få kvalifiserte søkere ­igjen når opptaket er avsluttet (2000: 11; 2001: 18 og 2002: 43). Skal ut­dan­nings­kapa­si­te­ten økes vesentlig, er det altså behov for til­tak for å øke interessen for stu­diet ut over det som har vært tilfelle i se­ne­re år.

Frafall i stu­die­ti­den og yrkes­akti­vi­tet

Fra 1987 til 2002 har i snitt 76 % (49 % til 96 %), ­eller 615 av 805 personer fullført tannpleierstudiet.

Ifølge Ellingsæter (5) var det 588 tannpleiere i Nor­ge i 1990. I perioden 1991 til 2002 ble det utdannet 504 tannpleiere. Dette tilsier at det i 2002 skulle ­være ca. 1 050 tannpleiere, noe som tilsvarer en økning på 4,7 % p.a. Settes dette ­opp mot opplysningene i Årsmeldingene for Den offentlige tannhelsetjenesten (9), viser rapportene at antallet års­verk ­økte fra 202,2 i 1990 til 278,1 i 2000, ­eller ca. 3,1 % p.a. Økningen i privat praksis var fra 62,0 til 103,5 års­verk (ca. 5 % p.a.), men tallene fra privat sektor er ufullstendige og usikre (9).

­Om antall nyutdannede tannpleiere (415) og økningen i antall års­verk i perioden 1991 til 2000 (109,1) sammenholdes, viser det at for hvert årsverks økning måtte det utdannes 3,8 tannpleiere.

Utdannings- og lønns­kost­na­der

Om det skal lønne seg å øke antall tannpleiere på bekostning av antall tannleger i fremtiden, må det også tas hensyn til utdanningskostnader. I budsjettsammenheng er det anslått at det koster kr 120 000 per år i den prekliniske og kr 270 000 per år per student i den kliniske delen av odontologistudiet, altså kr 1 050 000 per ferdigutdannet tannlege. Tilsvarende tall for tannpleierne er kr 154 000 per år, dvs. kr 308 000 med en 2-årig og ca. kr 460 000 med en 3-årig utdanning. ­Om frafallet i stu­die­ti­den og yrkesaktiviteten forblir som de siste 10 årene, vil resultatet bli at utdanningskostnadene kan bli tilnærmet lik for et tannpleier- og et tannlegeårsverk med en 2-årig tannpleierutdanning. Med 3-årig utdanning og samme yrkes­akti­vi­tet kan nye tannpleierårsverk komme til å koste kr 1 755 600. Videre er det rimelig å ­anta at tannpleiere med 3-årig utdanning vil kreve høye­re lønn enn de med 2-årig utdanning. Et annet uavklart spørsmål er ­om tannpleiere med 2-årig utdanning skal ­eller bør tilbys oppgradering av sin grunnutdanning. Et eventuelt øns­ke ­eller krav ­om «tilleggskurs» fra tannpleiere med 2-årig utdanning vil, i tillegg til direkte kostnader for kurs, også medføre indirekte kostnader i form av tapt pro­duk­sjon av tannhelsetjenester i kursperioden. Altså kan kostnad-effektivitets-vurderinger gi som resultat at det kan bli ­lite å vinne økonomisk ved større satsning på tannpleiere på kort sikt. Imidlertid vil synkende yrkes­akti­vi­tet blant tannleger pga. økende andel kvinnelige tannleger kunne øke utdanningskostnadene per tannlegeårsverk og dermed end­re relasjonene.

Behandlingsprofil

I Innstilling fra komiteen til å utrede ­behovet for hjelpepersonell i tannlegevirksomhet (3) het det: «Behandlings­behovet tillater ­ikke tannlegene å ta seg av disse fore­byg­gende oppgavene i nødvendig omfang. Så vel for samfunnet som for den enkelte pa­sient ville en slik løsning dess­uten bli urimelig kostbar.» Med ut­gangs­punkt i dette hadde tannpleierne en klar fore­byg­gende profil i 1970- og 1980-årene. Men etter hvert som det ble mind­re karies blant barn og ­unge og øko­no­mien i DOT gradvis ble strammere, ble tannpleiernes rolle lagt ­om fra forebyggelse til helsekontroller («screening») etter samlebåndsprinsippet. Endringen reflekteres i Ellingsæters (5) uttalelse i 1992 hvor han ­sier ­om tannpleierne: «Den tradisjonelle rollen som «reisende i forebygging» må vel snart ­være forbi.» ­

Dagens filosofi synes å være at tannpleierne i det alt vesentlige skal stå for tannhelsekontroller etter samlebånds­prinsippet ­både i offentlig og privat tannpleie. Det er ­ikke vans­ke­lig å ­være enig med Ellingsæter i at det var behov for revurdering av tannpleiernes arbeidsoppgaver i lys av endringene i tannhelsesituasjonen. Men tre forhold synes å ­være oversett i denne forbindelse. For det førs­te blir det ensformig å utføre helsekontroller fra morgen til kveld år ut og år inn. Således er denne endringen neppe egnet til å øke yrkesaktiviteten og stabiliteten til tannpleierne, noe som er ønskelig ­om det skal ­være lønnsomt å satse på dem. For det ­andre er det sannsynlig at ensidig fokusering på helsekontroller med ­høye krav til produktivitet og liten ­eller in­gen tid til helsefremmende og sykdomsforebyggende innsats vil kunne få uheldige følger for den orale helsen i befolkningen på sikt, jf. økningen i andelen 5-åringer med karieserfaring fra 1997 til 2000 (9, 10). For det tred­je vil tannpleiere med 3-årig utdanning neppe finne det mer tilfredsstillende ­eller ut­ford­ren­de å gjøre helsekontroller det meste av tiden enn de med 2-årig utdanning. Altså vil det fortsatt ­være ­fare for ­lite varierte arbeidsoppgaver og dermed høy risiko for utbrenthet og lav yrkesaktivitet.

Fremtidsutsikter

Tatt i betraktning at forventet be­folk­nings­vekst frem til 2025 tilsier behov for 250 til 300 årsverk, at flere eld­re med flere ­egne tenner kan tenkes å legge be­slag på 500 til 600 tannlegeårsverk, og at større avgang enn tilgang på tannleger vil ­bety et tap av 900 til 1 100 årsverk, er det urealistisk å tro at 500 – 600 tannpleierårsverk skal kunne kompensere for 1.500 til 2.000 tannleger i 2025. ­Om det også i fremtiden må utdannes 3,8 tannpleiere for hvert ekstra tannpleierårsverk, må det utdannes 1 900 – 2 280 for å skaffe 500 til 600 årsverk, og 6 650 – 7 220 for å tilføre 1 750 – 1 900 årsverk de neste 23 årene. I dag er ut­dan­nings­kapa­si­te­ten 57 tannpleiere per år. Med en gjennomføringsprosent på 90 hvert år frem til 2025 (1987 – 2002: 76 %), blir det ­bare 1 180 nye tannpleiere i perioden.

Tannpleiere med 2-årig utdanning har hittil hatt lav yrkesaktivitet, og de har hatt begrenset gjennomslag i privat praksis. Før utdanningen eventuelt blir 3-årig, og før det fastsettes hvor mange flere tannpleiere og tannleger som trengs, bør man be­stem­me seg for ­om tannpleiernes hovedfunksjon skal ­være helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid, ­om de «bare» skal ­være tannhelsekontrollører, ­eller ­om de også skal kunne utføre irreversible oppgaver og fungere som tannterapeuter. Etter 30 års erfaring med nåværende ­type tannpleiere ville det ­være irrasjonelt å foreskrive mer av det samme. Verken egen autorisasjon ­eller 3-årig utdanning kan løse tannpleieryrkets grunnleggende problemer, dvs. begrenset rekruttering til studiet, ­lite varierte arbeidsoppgaver (slik de­res kompetanse benyttes i dag), lav yrkes­akti­vi­tet og få karrieremuligheter. Altså er det på tide med en fordomsfri og gjennomgripende ana­ly­se av tannpleiernes fremtidige rolle ­både i Den offentlige tannhelsetjenesten og i privat praksis.