Folket slår ring om velferdsstaten – men hva med tannhelsen?
Folket slår ring om velferdsstaten – men hva med tannhelsen?
Er det norske folk opptatt av hvem som eier sykehusene? Ønsker folk å benytte private helsetjenester fremfor offentlige? Står velferdssamfunnet i fare fordi vi er mest opptatt av våre egne individuelle behov? Slike og mange andre spørsmål danner bakteppet når man skal stake ut en fremtidsrettet helsepolitikk i Norge. Både finansiering og organisering av offentlige oppgaver er i støpeskjeen, og tannhelsetjenesten er intet unntak.
Man kan lett falle for fristelsen å oppfatte slagord i samtiden som uttrykk for den generelle folkemening. Ett eksempel er det mye brukte ordet "privatisering". Man kan imidlertid komme ut å kjøre dersom man legger noe annet i begrepet enn det som svarer til brukernes forventninger.
Forskere ved NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, har gjennom mange år målt opinionens forventninger til velferdsstaten. De stiller nå spørsmål om brukere med økt utdanning og bevissthet om egne rettigheter vil bli så kravstore og misfornøyde at de vil nekte å betale skatt for å finansiere dårlige offentlige tjenester. Scenariet kan i så fall bli at partier som står for nedbygging av velferdsstaten, vil få oppslutning og at vi vil få et samfunn hvor den enkelte selv må ta ansvar for å sikre sin velferd. "Velferdsprodusentene" vil da i økende grad bli det private marked, familie og/eller frivillige og veldedige organisasjoner. Vil dette resultere i såkalte "amerikanske" tilstander?
At brukernes krav og forventninger stiger, er det ingen grunn til å tvile på. Men ønsker de å beholde skattepengene for selv å kjøpe seg tjenestene? Ved å sammenholde resultater fra flere meningsmålinger med senere års valgforskning, har NOVA vist at folk tvert imot slår ring om velferdsstaten og fellesskapets finansiering av de fleste kjerneytelsene. Selv under 80-tallets jappetid, da Høyre og Fremskrittspartiet hadde en samlet velgeroppslutning på over 36 prosent, var det liten oppslutning i befolkningen om å stramme inn på sentrale offentlige velferdstiltak. Politikernes utsagn om "solidaritet" og "sykehusene til staten" betyr imidlertid lite for brukerne; det er resultatene som teller. Praktiske tiltak og løsninger har erstattet falmede sosialdemokratiske paroler.
Ved forrige stortingsvalg var det partiene med den mest troverdige eldrepolitiske profilen som fikk uttelling ved stemmeurnene. Det er derfor lite som tyder på at finansiering av helsetjenester i fremtiden bør overlates til den enkelte borger. Grensesetting blir imidlertid nødvendig. Hva er nødvendig behandling som fellesskapet skal dekke og hva må brukerne forvente å betale av egen lommebok? For tannhelsetjenesten blir det viktig å spørre: Er det fortsatt riktig – i brukernes øyne – at all voksenbehandling skal dekkes av den enkelte pasient?
Folks holdninger og oppfatninger er preget av de ordningene som allerede foreligger. Om dette innebærer at tannbehandling av voksne også i fremtiden bør privatfinansieres, vet vi ikke. Fra tid til annen rapporteres om enkeltpersoner som har problemer med å betale for nødvendig tannbehandling, men klagekoret og krisemaksimeringen i mediene gjelder stort sett andre helsetjenester og i liten grad finansiering av tannlegetjenester. Kanskje burde vi la et profesjonelt byrå stille spørsmål om dette? Et paradoks er det også at vi som velgere går inn for likhet, mens vi som brukere i økende grad ønsker individuelt tilpassede løsninger.
La oss skuffe lit "køl" på toget, som riktignok føres av politikere og byråkrati, men med en skinnegang som legges ut av velgere som vil ruste opp velferdsstaten og satse mer på velferd. Det gjenstår å se hvor mye penger som blir tilbake når helseministeren har kjøpt opp og realisert tapene ved alle landets underskuddssykehus. Kanskje var det nettopp dette finansministeren hadde i tankene da han ved årsskiftet inviterte økonomer til å diskutere hvor mye av oljeformuen vi kan tillate oss å disponere nå om dagen.
Vi må nok innse at brukerne i bunn og grunn er lite opptatt av fylkeskommunens fremtid. De er trolig heller ikke opptatt av om tjenesten utføres av private eller offentlig ansatte tjenesteytere, bare tjenestene er gode og samfunnet tar ansvar. Men vet politikerne egentlig hva brukerne forventer av tannhelsetjenesten? Olof Palme vant angivelig valget i Sverige med forslaget om en tannhelsereform. Også i Norge vil nok tannhelsespørsmål kunne få større politisk betydning dersom det skulle vise seg at velgerne ønsker det..