– Jeg tror ingen oppfatter meg som noen trussel
Kjell Bjorvatn:
– Jeg tror ingen oppfatter meg som
noen trussel
– Å bli dekan var ikke mitt på-·funn! Man valgte kanskje ·meg som minste motstands vei. Jeg har vært her i over 30 år og kan godt tenke meg å bruke de siste 4–5 årene til å gjøre noe for den arbeidsplassen jeg er så knyttet til og så glad i. Noen beskylder meg for å være masochist, for jeg hadde gode grunner til å si nei. Men jeg så på det som en utfordring – og det er jo morsomt å være der beslutninger treffes, sier professor Kjell Bjorvatn, ny dekan i Bergen.
Egentlig syntes Bjorvatn at det var på tide å få en kvinne som dekan i Bergen, men det ble med professor Anne Christine «Tine» Johannessen som prodekan denne gang.
Innerst inne barnetannlege– Vi vil prioritere å snakke med mennesker. Det er viktig både å se og å bli sett. Vi har hatt en tendens til å velge de aller travleste som dekaner, men det er viktig å være innstilt på å bruke tid på denne jobben.
– Så nå har du satt på din siste bracket?
– Jeg har aldri hatt noen stor praksis, men vil nok ha noe pasientkontakt også i de kommende år.
Bjorvatn er spesialist både i kjeveortopedi og pedodonti. – Innerst inne har jeg nok alltid følt meg som barnetannlege. Da jeg kom hit til videreutdannelse i kjeveortopedi i 1966, var det da som nå stor mangel på lærerkrefter og jeg fikk tilbud om stilling som instruktørtannlege på barneavdelingen. Jeg har aldri vært stipendiat, men har ellers gått alle gradene fra instruktør, via avdelingstannlege, amanuensis, førsteamanuensis og til professor. Slik sett hører jeg til en forsvinnende generasjon. Det har vært travelt, men morsomt.
I dag er Bjorvatn professor ved laboratorium for odontologisk forskning, der han særlig har engasjert seg i fluorproblematikk.
Fluor og troverdighet
– Å forebygge karies ved hjelp av fluorider er
en kamp jeg har vært med på gjennom et langt liv, en kamp
som langt på vei har lykkes. Men det finnes en grøft på den
andre siden av veien. Etter hvert som stadig flere bruker
grunnvann i husholdningene, ser vi mer dental fluorose. Man
regner med at så mye som 15 prosent av grunnvannsbrønnene i
Norge kan ha mer fluor enn ønskelig. Skal våre anbefalinger
om fluor være troverdige, må vi også si fra når det blir
for mye av det gode, sier Bjorvatn. Fluorskader vil
imidlertid aldri bli et stort problem i vårt land, i
motsetning til f eks i Rift Valley-områdene i
Øst-Afrika.
Men i årene fremover blir det de mer nære ting som kommer til å stå på dagsorden. – Ved universitetet har vi en tendens til å blåse opp uenighet og personkonflikter, noe som går ut over trivselen. Mange av våre medarbeidere er frustrert, noe som også til dels henger sammen med trang økonomi. Universitetet er en arbeidsplass for de vellykkede, og det skal så lite til før man oppfatter seg selv som ikke helt vellykket. Trivsel er en viktig faktor for innsatsen og vi kommer til å jobbe målbevisst med den. Det gode som er gjort til nå kan vi gjøre enda bedre ved å satse på trivsel. Det er viktig å lære seg til å akseptere ting som ikke lar seg endre. Alt kan ikke endres – i alle fall ikke med en gang, men vi kan forsøke å lede utviklingen i riktig retning.
Noe bedre økonomi
– Økonomien er fortsatt et smertens
barn?
– Åpenbart! Også i år har vi fått et stramt
budsjett, men mindre stramt enn vi kunne fryktet. Nå kommer
vi til å lyse ut 5–6 stillinger som er holdt vakante
for å spare penger. Reelt er det imidlertid en nedgang på
2,7 prosent i budsjettet for 1999, men
innstramningstiltakene har gjort at vi har kunnet ta med
oss ubrukte midler fra -98 til det nye budsjettet.
Sparingen har vært faretruende nær smertegrensen, men
styret mener nå at det er forsvarlig å bruke noe mer og
likevel kunne gå i balanse. Behov for nyansettelser kan
imidlertid gi et nytt vanskelig år i 2000.
– Har dere klart å holde et forsvarlig vitenskapelig nivå med all denne sparingen?
– Det er ikke lett å svare på. Forskningen er det som først og fremst er blitt lidende. Svært mange føler at de får for liten tid og for lite incentiv til å forske. Vi prøver nå å få forskningsmidler tildelt tidlig på året og vil allokere midler for to år av gangen for å slippe avbrudd. Dette vil kreve god planlegging og oppfølging fra Forskningsutvalget. Laboratorie- og hjelpepersonell er mangelvare, og dette bremser forskningen. Det støtteapparat som tilbys norske forskere er skandaløst dårlig!
Sterkere integrasjon?
– Når får Bergen sin nye studieplan?
– Studieplanutvalget med Ola Haugejorden som
formann er i ferd med å legge frem sin innstilling. I
utgangspunktet må vi se på hvilken type tannlege vi trenger
i fremtiden. Det kommer trolig til å bli mindre behov for
tradisjonell konserverende behandling, kanskje også
krone-/brobehandling. Det blir også åpenbart et minkende
behov for helproteser. Dette må vi fange opp i den
undervisningen som gis.
– Hva synes du om Pål Barkvolls utspill i Tidende i fjor om en sterkere integrasjon med medisinen?
– Hans tanker er interessante. Jeg hører med til dem som tror på at odontologi er en integrert del av generell helse. Tannhelse angår hele organismen. Det har vært vellykket med felles preklinisk undervisning og slike fellesopplegg bør ikke bare fortsette, men utvides.
Lengre studietid?
Bjorvatn kommer også til å søke sterkere kontakt med
den offentlige tannhelsetjenesten.
– DOT er ikke helt fornøyd med det «produktet» vi leverer. Samtidig må vi erkjenne at de fleste av våre studenter ønsker å drive privat praksis. Det er vanskelig i løpet av fem år å gi all den kunnskap og ferdighet som trengs. Kanskje burde vi bygge på studiet med et halvt år og gi studentene bedre anledning til faglig fordypning. På den annen side kunne kanskje DOT kjøre et strukturert opplegg for selv å forme sine nye medarbeidere, slik industrien ofte gjør det med nyutdannet personell. Eller kanskje vi burde ha en turnusordning slik som legene. Hvis ikke vårt produkt passer markedet, må enten universitetet endre sitt pensum – eller brukerne kjøre sine egne opplegg. Vi trenger en konsekvensanalyse av slike forskjellige modeller med kost/nytteavveininger.
– Personlig mener jeg vi leverer et bra produkt, men nyutdannede kandidater har, naturlig nok, begrenset klinisk erfaring. De burde få anledning til å starte sammen med erfarne kolleger. I alle fall kan man ikke forvente at vi putter mer fag inn i studiet uten at studietiden økes.
Nybygg og tredje fakultet
Den nye sjefen i Årstadveien 17 er dårlig fornøyd
med klinikkbygningen. – Dette huset er 40 år gammelt
og dårlig vedlikeholdt. Det er behov både for modernisering
og nybygg. Vi trenger et nytt klinikkbygg. Det vi har i dag
er for trangt og har ikke plass til de kliniske funksjoner
vi har bruk for. Det er en tomt i Årstadveien 23 der det
kan komme en romslig studentklinikk for alle fagdisipliner.
Vi trenger også mer plass til videre- og
spesialistutdannelse og til et kompetansesenter, sier
Bjorvatn, og gir dermed et slags stikkord for debatten om
et tredje fakultet. – Et tredje fakultet er den mest
kostbare måten å skaffe Nord-Norge tannleger på. I andre
land går man motsatt vei og reduserer antallet læresteder.
Vi har store problemer med å få tak i lærerpersonell til de
to lærestedene vi har i dag, og jeg mener at dagens
fakulteter egentlig har kapasitet til å skaffe landet de
tannleger vi trenger. Jeg tror ikke på at etablering i
Tromsø er den beste løsningen, men at det burde opprettes
et kompetansesenter der, ikke nødvendigvis for forskning,
men med erfarne og dyktige klinikere.
Realiserbar tannlegereserve
– Mener du dermed at tannlegemangelen i
Nord-Norge skal løses ved overproduksjon av
tannleger?
– Vi bør i alle fall utdanne nok folk til at ikke alle nyutdannede kan slå seg ned på Torgallmenningen eller rett sør for Sinsenkrysset. Det er lettere å øke kapasiteten her og i Oslo enn å starte i Tromsø. Selv kan vi f eks kanskje utnytte døgnet bedre, eventuelt med kveldsundervisning – men til det trengs et mandat og mer penger.
– Utenlandske tannleger som kommer utenfra EØS-/EU-området er vel en ressurs vi kunne dra nytte av?
– Vi har fått penger – 513 000 kroner – til et program for lisensiering av slike tannleger. Fra høsten går vi i gang med en gruppe på fire, eller aller helst åtte, som får ett års undervisning. Dette er den reserven som raskest lar seg realisere. Noen av disse er svært velkvalifiserte, enkelte har sågar norsk doktorgrad.
– Hvordan har omorganiseringen av fakultetet virket?
– Det er ikke mer enn to år siden vi fikk ny organisasjonsplan og det er for kort tid til å gi en skikkelig evaluering. Noen innkjøringsproblemer har det vært, samtidig som økonomien ble dårlig. Vi skal gi denne modellen en sjanse til å fungere – slik jeg tror den kan.
Nytenkende tradisjonalist
– Og nå ser du frem til travle dager?
– Det har jeg jo hatt før også! Jeg har nok en
tendens til å engasjere meg, samtidig har jeg vært
velsignet med god helse og tror faktisk ikke jeg har vært
sykemeldt én dag i løpet av den tiden jeg har arbeidet ved
UiB. Jeg er tradisjonalist som tror på nytenkning. Det er
viktig med en smule ydmykhet og å ikke tro at man kan og
vet alt. For meg blir dette en øvelse i samarbeid. Jeg
oppfatter meg selv som en samarbeidets mann. Og jeg tror
ikke at noen oppfatter meg som en trusel!
Tekst og foto: Henning A Nilsen