Hva er best for landet: «sultne» eller «velfødde» akademikere?

Det er ingen uenighet om at akademikere i offentlige stillinger, i nybegynnerstillinger såvel som i høye posisjoner, er dårlig betalt. Ihvertfall ikke når innlederne består av én professor og to forskere fra offentlige institusjoner. De var også ganske så enige om årsaken til egne snaue lønninger. De var derimot ikke enige om muligheten for å snu de stupende lønnskurver eller om hva som er best for landet: «sultne» eller «velfødde» akademikere?

Anledningen var inntektspolitisk konferanse arrangert av Akademikerne i Ingeniørenes Hus i Oslo, 27. oktober.

En velfylt sal med akademikere, vesentlig menn, anno 1998, får en ikke til å tenke på sult og hunger. Men det er heller ikke Armanidressene som dominerer, snarere det solide og trauste med Restad som mulig forbilde. I likhet med ordstyreren, Ingolf Håkon Teigene hentet fra NRK, fornemmet man likevel både godt humør og en god porsjon selvironi. Innlederne snakket som forskere, men de kunne like gjerne snakket av egen erfaring.

Professor Øyvind Østerud fra Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og leder av Regjeringens maktutredningsarbeid, pekte på tre forhold som gjør arbeidslivet interessant som tema i en maktutredning. Det ene er selve rekrutteringsgrunnlaget til yrket og bedriften/
organisasjonen og hvilke strategier som velges for å være attraktive overfor arbeidstakere, det andre er politisk styrte reguleringer gjennom lover og forskrifter og det tredje er organisasjonsstrukturen og forhandlingssystemet. Samspillet mellom disse tre mekanismene er bestemmende for arbeidsmarkedet.

Når det gjelder lønnsdannelse, blir den til på ulike måter. Markedsmekanismen gjelder f eks for artister, mens ulike samfunnsnyttige kvalifikasjoner er avgjørende for lønnsdannelsen i offentlig sektor. Likhetsnormer og rettferdighet er ofte hovedargumentet for lønnsdannelsen innen serviceyrker og tradisjonelle kvinneyrker.
­ De organisasjoner som har innslag av alle tre, gjennomgår ofte rystelser, konstaterte Østerud.

Gjennom hele dette århundret og særlig fra midten av 70-tallet og frem til i dag, har de langstidsutdannede vært den tapende part i lønnskampen. De tunge LO-gruppene har til gjengjeld seiret. Fordelingen organisasjonsmakt og politisk makt har ført til at den relative lønnsstrukturen gradvis har endret seg. ­ Og det vil være ekstremt vanskelig å snu den, sa Østerud. Som mente at det faktum at antallet akademikere er sterkt økende, også påvirker lønnsutviklingen negativt. Mange medlemmer gir plass ved forhandlingsbordet, men et stort antall svekker både solidariteten og eksklusiviteten. I opinionen er likevel de langtidsutdannedes største handikap at de har vært sett på som priviligerte, uansett hva de tjente.

På spørsmål om utsiktene er mørke eller lyse for akademikerne, svarte Østerud at det skulle han komme tilbake til om fem år når maktutredningen foreligger. Han trodde imidlertid at den ville være lys for noen og mørk for andre. Det vil bli rom for større lønnsskiller. Det egalitære Norge er under press, og det er ikke nødvendigvis bra for alle. Den største revolusjonen etter den andre verdenskrig er imidlertid kvinnenes inntog på høyskole, universitet og i arbeidslivet. Egalitære normer er knyttet til kvinner. Hvilken betydning kvinnenes inntog derfor har, er et av de forhold maktutredningen skal ta for seg.

Akademikerstreik versus ordentlig streik
Den første «akademikerstreik» hadde man i 1972 ved Embetsmennenes Landsforbund, forløperen til AF. Senere har man hatt mange streiker, sist i våres.

Alle har ett kjennetegn: Man ønsker å markere et prinsipp, og ofrer gjerne noen kroner for det. I Rikslønnsnemnda har man aldri hatt noe å hente. Når det står bedre til i våre naboland, skyldes det at de i motsetning til Norge, har hatt ordentlige streiker, og ikke «akademikerstreiker». Dette belærte forsker i FAFO, Torgeir Aarvaag Stokke, den akademiske forsamling. Årets AF-streik karakteriserte han som nok en akademikerstreik. Skal man streike på ordentlig, kan ikke målet være tvungen lønnsnevnd ved første anledning.

Det nye i år var imidlertid fra et forskerståsted at man ikke angrep arbeidsgiveren, men riksmeglingsmannen, Reidar Webster, for å avsi dommer i samarbeid med LO. Et slikt utfall mente Stokke burde tas alvorlig. Forklaringen på streikene og deres utgang finner man nemlig i LO/YS reforhandlingsklausuler. Det gjør det umulig for riksmeglingsmannen å gi andre noe mer enn det som er avtalt mellom LO/NHO. Stokke var imidlertid for reforhandlingsklausulene fordi de er bra for landet. Det forhold at vi i Norge i dag ikke har teigdelinger innen hovedtariffavtalen, slik de f eks har i Sverige, men én hovedtariffavtale for alle, mente han ga et inkluderende forhandlingssystem. Som er bra for landet. Bra for landet, slik man ser det i FAFO, er også lav inflasjon, selv om det ikke er bra for den enkelte med høyt studielån. Derimot var han i tvil om Akademikerne var bra for landet ettersom man har signalisert behov for egen tariffavtale.

Grunnen til at LO har beholdt makten i lønnsforhandlingene på tross av drastisk reduksjon i medlemstallet, forklarte Stokke med «Aukrustmodellen», en modell for lønnsfastsettelse i konkurranseutsatt industri. På denne bakgrunn blir LO/NHO enig. Det spesielle er at det også danner utgangspunkt for lønningene i det offentlige. Og da spiller det ingen rolle hvor mange medlemmer LO har. Den dårlige lønnsutviklingen for akademikere i det offentlige har heller ikke noe med solidaritet å gjøre, men med bevisste aktører som LO/YS. Arbeidsgiver har neppe villet denne utviklingen. Så selv om Stokke var svært opptatt av hva som er bra for landet, var han enig i at når lønnsforholdene er blitt slik at akademikerne flykter fra det offentlige, er det grunn til bekymring. Det har vært turbulens i våre naboland, men det førte til ordentlige streiker, ikke akademikerstreiker. Derfor vant de til slutt, sa Stokke.

LO-styringen handler om pur egoisme, ikke solidaritet
­ Hvorfor er det bra for landet at LO får 6 % lønnspåslag og AF 4 %? Det har ikke jeg forstått, innrømmet forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Geir Høgsnes.

I privat sektor har ledende funksjonærer (akademikere) fått de samme prosenttillegg som andre i samme sektor. I statlig sektor er det stikk motsatt. ­ Heller ikke de i statlig sektor med et alternativt privat marked har kommet bedre ut enn andre, sa Høgsnes, og sa seg uenig med Øyvind Østeruds antydning om at økt antall akademikere kan forklare lønnsnivelleringen. ­ De med lang utdanning, taper mer dess mer utdanning de har, relativt sett, sa Høgsnes. Professorene har f eks tapt veldig mye over en 20-årsperiode.

I kommune/fylkeskommune ser man de samme tendenser som i staten, men utslagene er noe mindre. Akademikere i offentlig sektor er klare lønnstapere, og det er verst i staten. Forklaringen, mente Høgsnes, ligger i det norske forhandlingssystemet, hvor både stat og tredjepartsaktører blander seg inn i forhandlingene. Den statlige inntektspolitikk har vært styrt mot absolutte lønnstall. Dette har gitt en omfordeling blant lønnstagerne, begrunnet med moderasjon fra LOs side.

LO har alltid vært gitt særbehandling av staten på tross av at organisasjonen ikke lenger antallsmessig dominerer. LO/NHO har i tillegg monopol på det tekniske beregningsutvalg. Det setter dagsorden uten at akademikerne blir hørt. Til gjengjeld har riksmeglingsmannen overtatt funksjonen som forhandlingene hadde. Det gjør hans arbeid problematisk. Rikslønnsnemnda var tenkt som en domstol. Men med reforhandlingsklausuler, som Høgsnes, i motsetning til sin kollega, ikke syntes var noen god ting, kan ikke nemnda foreta en fri dom. Slike klausuler bør bli forbudt.

Finnes det håp?
Hvordan unngå at lønnsavtalene blir en blåkopi av LO/NHO? Høgsnes hadde bare én løsning: Det er lettere med frie forhandlinger på lokalt nivå enn sentralt fordi det gir mindre publisitet og større mulighet for autonom atferd. Akademikerne er relativt få lokalt. Det gjør konsekvensene for arbeidsgiveren mindre. Og med henvisning til Legeforeningen anbefalte han komplekse og uoversiktlige avtaler. Han understreket også at «alle for én og én for alle» er definitivt ute om man vil oppnå noe. Noen vil si at dette er å kaste solidaritetstanken på båten. Men solidaritet hittil har vært hva LO/NHO til enhver tid har definert det til i privat sektor. Det er ikke sikkert deres interesser er til landets beste. Deres handlinger har vært egoistiske. NHO/LO er f eks begge enige om verdien av frie forhandlinger, men krever å kontrollere forhandlingene i offentlig sektor. ­ Resultatet er en utvikling så negativ at det krever nytenkning. Påpekte Høgsnes.

Ved dertil høvelige anledninger blir det gjerne hevdet at billig akademisk arbeidskraft er bra for landet. Høgsnes svar var, kort og godt, at det som har skjedd er misbruk av høy kompetanse. Han så ingen grunn til å fortsette å verne om én hovedtariffavtale slik hans kollega Stokke anbefalte.

­ Engang hadde journalistene som mål å nå opp på lektornivå, sa Høgsnes, ­ i dag ligger de 60­70 % over.

Utdannelsen hos journalister er variert, men likevel sa dette kanskje det meste om den økende forskjell mellom offentlig og privat sektor i dag.