logo: tannlegetidene

Thank you! Your submission has been received!

Oops! Something went wrong while submitting the form :(

Hjem / Utgaver / 2020 / 6 / Min søster
Utdrag fra Kjersti Anfinnsens roman De siste kjærtegn

Min søster

542

«Hæ?» roper min søster mot meg fra skjermen.

«Jeg sa at jeg må gå», roper jeg tilbake, «jeg har time hos tannlegen.»

«Vent litt», roper hun, «jeg skrur opp volumet.»

Slik driver hun på hver gang jeg prøver å avslutte en samtale.

«Prøv igjen», roper hun, og lener seg frem med det største øret sitt mot meg. Jeg tar av meg brillene. Det får være grenser for hva man har godt av å være vitne til.

«Jeg må si ha det nå», roper jeg.

«Å ja, da så», roper hun tilbake, «men har du i det hele tatt fått med deg noe av det jeg har snakket om?»

«Jeg er ikke tilbakestående.»

«Skal du bleke tennene igjen?»

«Ja», roper jeg, «og nå må jeg løpe.»

«Løpe, du, liksom, jeg ser nok at du ligger i sengen. Du er vel ikke syk, Bittelill?»

«Jeg heter Birgitte», mumler jeg.

«Hæ?» roper min søster.

«Ingenting», sier jeg.

«I går besøkte vi graven til mor og far. Gartneren planter neste uke.»

«Ja vel», sier jeg.

Det blir ganske stille, og min søster får det sårede uttrykket i ansiktet. Jeg forstår ikke at hun kan være min søster. Hvor henter hun sentimentaliteten sin fra?

«Du bryr deg ikke», sier hun.

«Folk blir aldri riktig så lei seg over vår bortgang som vi selv tror de vil bli», sier jeg.

Min søster ser enda dystrere ut.

«Kan du ikke være litt mer positiv?» sier hun. «Tilværelsen blir liksom litt hyggeligere da.»

Jeg gjesper før jeg trekker på skuldrene med et sukk og ser bort.

«Bittelill?» sier min søster. «Du burde ta deg en tur bort på eldresenteret eller bli med i en eller annen dameklubb. Hva med kalligrafi? Eller qigong?»

«Jeg ser ikke poenget», sier jeg. «Å gå til tannlegen tilfredsstiller mine sosiale behov. Neste uke skal jeg til fysioterapeuten. Og så har jeg avtaler med legen, frisøren, hudpleieren, kiropraktoren. Kalenderen min er full.»

«Jeg skjønner ikke at jeg gidder», sier min søster.

«Ikke jeg heller», sier jeg.

Elisabeth blir sittende og stirre på meg. Hun ligner litt på mor med de intense øynene. Da jeg ser at hun har lyst til å fortelle meg noe mer, avskjærer jeg henne:

«Man burde vært avlivet for lenge siden.»

Del artikkelen
Se Tannlegetidende sine retningslinjer for kommentarer.