logo: tannlegetidene

Thank you! Your submission has been received!

Oops! Something went wrong while submitting the form :(

Hjem / Utgaver / 2008 / 4 / Et senter for klinisk odontologisk forskning – mer enn en visjon?

Et senter for klinisk odontologisk forskning – mer enn en visjon?

Det drives lite forskning i den utøvende tannhelsetjenesten» forteller St.meld. nr. 35 (2006 – 2007). Den offentlige tannhelsetjenesten i Norge fikk i 2005 et rammetilskudd på nær 1,4 milliarder kroner og svært få av disse kronene gikk til forskning. Det er snart 50 år siden tannlegeutdanningen i Norge ble innlemmet i universitetssystemet som en fullverdig akademisk disiplin. I motsetning til håndverksfagene skal akademiske studier være forankret i forskning. Den offentlige tannhelsetjenesten har en organisering og et oppsøkende tilbud som benyttes av store deler av de prioriterte gruppene. Dette gir et unikt utgangspunkt for klinisk forskning. Faget vårt har ingen lang forskningstradisjon sammenliknet med medisin. Vi har noe å lære av medisinerne på det feltet. Vi kan også med fordel skjele til våre nærmeste naboer i øst.

Sykehusene (helseforetakene) får i 2008 426 millioner til forskning direkte overført fra Staten. Helseregionene har for lengst etablert ulike kompetansesentra for klinisk forskning. Sentrene fungerer som en katalysator for klinisk forskning med løpende rådgivning og servicefunksjoner som vil hjelpe den enkelte forsker eller oppdragsgiver. I Helse Vest sies at kompetansesenteret skal gi økt kvalitet og kvantitet i klinisk forskning «slik at helsetjenesten kan gi et bedre tilbud til befolkningen på en kostnadseffektiv måte» (1). Det hadde vel ikke vært så galt om tilsvarende visjoner fantes for Den offentlige tannhelsetjenesten? Nå har også allmennmedisinen eller fastlegene fått sin forskningssatsing. Det skal etableres fire allmennmedisinske forskningsenheter (2). Satsingen er kanskje for forsiktig, men 7 millioner er da en start (3).

I 2007 kom utredningen «Allvarligt läge – en rapport om svensk odontologisk forskning». (4). Den odontologiske forskningen var et flaggskip for svensk forskning i perioden 1960 til midten på 1980-tallet. Fra å være helt i fronten internasjonalt er det nå krisetendenser, og mye skyldes mangel på satsing og ressurser. Men likevel er Sverige milevis foran Norge. I Sverige er det god tradisjon for å ansette klinikere med dobbeltkompetanse (spesialistutdanning og doktorgrad) og samtidig gi dem mulighet for forskning. Det finnes en rekke eksempler på klinisk relevant forskning i Folktandvården. Hvorfor finnes det ingen med doktorgrad i Den offentlige tannhelsetjenesten som har forskning som en del av sin oppgave? Kan det skyldes at det ikke finnes den samme forskningskultur i Norge som i Sverige? «Forskning er noe fakultetene skal drive med» synes å være en rådende oppfatning. Utdanning av spesialister i Sverige krever at veilederne har doktorgrad. Skal vi være dårligere? Skal vi tro at våre planlagte kompetansesentra vil klare å tiltrekke seg folk med forskerkompetanse? Dessuten kan en spørre hvor de skal komme fra. Vi er nå i en situasjon hvor lærestedene våre virkelig sliter med å bemanne fagområdene med vitenskapelig kompetent mannskap.

Forskningens betydning må anerkjennes i klinisk virksomhet. Det må politisk vilje til for å satse, og det vil koste penger. Det er ingen motsetning mellom praksis og akademia, begge er avhengige av hverandre. Forskere må få en målrettet utdanning og karriere hvor de har en sikkerhet for jobb. Også på odontologiske kompetansesentra dersom disse blir realisert. Forskning er like viktig for oral helse som for generell helse. Det er viktig at pasienter skal nyte godt av effektiv forebyggelse og den beste behandling. Helsekronene skal anvendes på beste måte uansett om det gjelder medisin eller odontologi. Forskningsaktivitet gir også noe tilbake til menneskene som deltar. Kritisk tenking, kreativitet, innovasjon, samhandling og oppdatering av kunnskap. Man behøver ikke ha doktorgrad for å delta i et forsknings- eller utviklingsprosjekt, dersom veilederkompetansen finnes i miljøet.

Et eget kompetansesenter for klinisk odontologisk forskning er etter min oppfatning en nødvendighet. Kanskje bør det være en uavhengig organisering med samarbeid med de etablerte forskningsinstitusjonene og praksisfeltet. Kvalitetssikring av kliniske studier som omfatter forskningsdesign, formelle krav, etiske spørsmål, datasikkerhet, statistiske metoder etc. er noe som enkeltforskere strever med. Konsentrering av kompetanse til ett sted kan gjøre klinisk forskning lettere – også i odontologi. I Danmark har tilsvarende organisering av allmennmedisinske institutter vært meget vellykket bl.a. fordi forskerne slipper tunge undervisningsforpliktelser som på universitetene (2).

I St.meld. nr. 35 forekommer ordet «forskning» 63 ganger. Det burde love godt. Stortingsmeldingen er regjeringens programerklæring på det tannhelsepolitiske område og det tyder på at myndighetene er villige til å satse. Fastlegene har fått et allmennmedisinsk forskningsfond som blant annet skal bidra til etablering av fire forskningsenheter (5). Hvorfor ikke starte den odontologiske satsingen med et kompetansesenter for klinisk forskning og et forskningsfond for klinisk odontologisk forskning? Forskningsrådet kaller inn til en konferanse om forskning i tannhelsetjenesten i april under mottoet «Nå er det din tur». I tillegg til politisk ledelse i Helse- og omsorgsdepartementet er forskningsmiljøene, tannhelsetjenesten og NTF representert. Det er en god begynnelse.

Litteratur

Adresse: Institutt for klinisk odontologi, postboks 1109 Blindern, 0317 Oslo. E-post: ivar.espelid@odont.uio.no

Del artikkelen
Se Tannlegetidende sine retningslinjer for kommentarer.