logo: tannlegetidene

Thank you! Your submission has been received!

Oops! Something went wrong while submitting the form :(

Hjem / Utgaver / 2005 / 11 / Munntørrhet – forekomst, diagnostikk og kliniske problemer
636 – 40
Jan Magne Birkeland og Per Løkken

Munntørrhet – forekomst, diagnostikk og kliniske problemer

Spyttet inneholder tallrike komponenter som beskytter munnslimhinne og tenner. Artikkelen redegjør for sekresjonen fra de forskjellige spyttkjertler. Sviktende spyttsekresjon disponerer for orale sykdommer og lidelser. Xerostomi, den subjektive følelsen av munntørrhet, skyldes hovedsakelig redusert sekresjon av mukøst «smørende» sekret fra de små spyttkjertlene. Forekomsten av munntørrhet er stort sett belyst ved bivariate analyser. Slike analyser viser at forekomsten tiltar med alder. Spørsmålet om flere kvinner enn menn er plaget av tørr munn belyses ved å referere fra en større svensk studie, der det også tas hensyn til medisinbruk og alder. Tas det hensyn til ulike faktorer (multivariatanalyser) er det ikke klare kjønnsforskjeller i forekomst av munntørrhet. Subjektive og objektive metoder for å diagnostisere munntørrhet beskrives, og tannlegers medvirkning i diagnostikk av Sjögrens syndrom omtales. Orale symptomer ved munntørrhet, spesielt karies, omtales og diskuteres.

Mange – også leger og tannleger – oppfatter munntørrhet som en banal plage (1).Det er beklagelig fordi munntørrhet kan være ødeleggende, ikke bare for oral helse, men også for velvære og den generelle livskvalitet. Dette er naturlig sett i forhold til salivas mange funksjoner (Tabell 1).

Tabell 1.

Beskytter munnslimhinne og tenner mot mekaniske, kjemiske og infeksiøse skader og angrep

Virker antimikrobielt, bl. a. via enzymer, immunglobulin A, laktoperoksidase og histatiner

Motvirker karies ved å fjerne matrester, bufre tannplakkproduserte syrer og remineralisere begynnende karieslesjoner

«Smører» munnen slik at det blir lettere å tygge, svelge og tale. Også viktig for smak og smaksopplevelser

Bærer av næringsstoffer og fordøyelsesenzymer

Munntørrhet

Munntørrhet er ikke et entydig begrep. Det skilles mellom xerostomi og hyposalivasjon. Xerostomi er den subjektive følelsen av å være tørr i munnen, mens hyposalivasjon innebærer målbar redusert spyttproduksjon. Ofte sammenfaller de to tilstandene, men ikke alltid (2, 3).

Saliva – produksjon og innhold

Sekret produseres i de store kjertlene (parotis, submandibularis og sublingvalis) og i tallrike små kjertler i munnslimhinnen. Submandibularis gir mest både av hvilesaliva og stimulert sekret (Tabell 2). Sekresjonen styres hovedsakelig ved et samspill mellom det parasympatiske og det sympatiske nervesystem. Kolinerg stimulering fører til voluminøs serøs sekresjon, særlig vann og ioner fra parotis og submandibularis (Tabell 2). Adrenerg stimulering gir mindre volum av mukøst spytt, hovedsakelig fra submandibularis, sublingvalis og de små spyttkjertlene. Dette spyttet er rikt på glykokonjugater med vann og mucin. Det danner en tynn film som beskytter tennene og den orale, faryngeale og øsofagale mucosa.

Tabell 2.

Spyttkjertel

Type sekret

Hvilesaliva

Stimulert sekresjon

Prosent av totalvolum

Prosent av totalvolum

Parotis

Kun serøst

20

37

Submandibularis

Hovedsakelig serøst

67

56

Sublingvalis

Hovedsakelig mukøst

3

2

Små

Mukøst/serøst*

10

5

Normalt utskilles 0,5 – 1,5 liter spytt i døgnet, men det er store individuelle variasjoner. Stimulert saliva under måltider utgjør ca. 40 % av volumet, resten er hvilesaliva (4). Normal sekresjon ved stimulering er 1 – 2 ml/min (Tabell 3). Smaksstoffer i mat gir større stimulering enn selve tyggingen. Normal sekresjon av hvilesaliva er ca. 0,3 ml/min om dagen og nær null om natten (4).

Tabell 3.

Meget lav

Lav

Normal

Hvilesekresjon

< 0,1

0,1 – 0,25

> 0,25

Stimulert sekresjon

< 0,7

0,7 – 1,0

> 1,0

De små kjertlene i munnslimhinnen (labialt, bukkalt, lingvalt, palatinalt) bidrar med 5 – 10 % av det totale spyttvolumet (Tabell 2). Fra de palatinale kjertlene kommer det kun mukøst sekret, mens det fra de andre også kan komme noe serøst sekret (6).

Salivafilm og xerostomi

Normalt er det ca. 1 ml saliva i munnen og dette gir en 0,1 mm tykk salivafilm på slimhinnen (3). Filmen fornyes stadig. Dersom sekresjonen er større enn væsketapet fra munnhulen ved fordamping (munnpusting) og absorpsjon, unngås følelsen av munntørrhet. Det er beregnet at 0,1 – 0,3 ml/min ustimulert saliva er tilstrekkelig for dette (3). Xerostomi skyldes stort sett reduksjon i den kontinuerlige sekresjon av mucinrikt sekret fra de små kjertlene, særlig fra de i ganen. Det er i ganen og den fremre del av tungeryggen at symptomene ved xerostomi er mest uttalte (2, 4). Det er imidlertid også hevdet at svekket sekresjon fra submandibularis og sublingvalis har størst betydning for følelsen av munntørrhet (7).Når sekresjon av hvilesaliva synker til omtrent 50 % av det normale, vil de fleste føle ubehag og munntørrhet. Slik reduksjon synes langt viktigere for følelsen av munntørrhet enn om man normalt har lite spytt (5, 7). Uten informasjon om et individs normale salivasekresjon er det vanskelig å vurdere om sekresjonen er redusert. For å få et bedre vurderingsgrunnlag er det anbefalt at målinger av normal salivasekresjon bør inkluderes i tannlegers journalopptak (4).

Munntørrhet – forekomst

Mange mennesker plages av munntørrhet av ulike årsaker (8). Blant tannleger i USA oppga 87 % at de hadde registrert øket forekomst av problemet de senere år (9). I en svensk spørreundersøkelse anga 23 % menn og 28 % kvinner at de vanligvis følte seg tørre i munnen. Prevalensen varierte fra 10 % hos ikke-medisinerte 30-årige menn til 44 % hos medisinerte 60-årige kvinner (10). Andre studier bekrefter tallene; ca. 25 % av voksne plages av munntørrhet og 40 % av de eldre (1, 4, 5).

Kvinner er oftere enn menn utsatt for visse medisinske tilstander som kan føre til nedsatt salivasekresjon. Sjögrens syndrom er typisk i denne sammenheng, men også reumatoid artritt (1, 11). To spørsmål er sentrale. Er kvinner hyppigere plaget av munntørrhet og øker forekomsten med økende alder? Effekt av medikamentbruk på salivasekresjon er velkjent (8). Dette må det tas hensyn til om spørsmålene ovenfor skal besvares riktig.

Forekomst av munntørrhet er vanligvis belyst ved bivariate analyser. Slike analyser kan bli mangelfulle. Det er tilfelle når munntørrhet vurderes mot alder – uten samtidig kontroll av kjønn og medikamentbruk (linje 5, Tabell 4). For å besvare spørsmålet om kvinner er hyppigere plaget av munntørrhet enn menn, må det også tas hensyn til både medikamentbruk og alder.

Tabell 4.

Variabel

Persongruppe

Antall

Kontroll

Ikke kontroll

Kommentar

Alle

3313

Alder

Medisin

Signifikant kjønnsforskjell; kvinne > mann

Alle

3313

Medisin

Alder

Ikke signifikant kjønnsforskjell

Medisinbrukere

1934

Alder, medisin

Svak signifikant kjønnsforskjell; kvinne > mann

Ikke-medisinbrukere

1389

Alder, medisin

Ikke signifikant kjønnsforskjell

Alle

3313

Medisin, kjønn

Signifikant effekt av alder

Den tidligere nevnte svenske studien var lagt opp for å kunne besvare spørsmål om kjønn, alder, medisinbruk og munntørrhet (10). Som vist i tabell 4, viser ikke bivariate eller som her stratifiserte analyser, entydig om kvinner er hyppigere plaget av munntørrhet enn menn. Funnene er avhengige av variablene som inngår, bl.a. at flere kvinner brukte medisiner (linje 1 – 4, Tabell 4).

Tas det derimot hensyn til kjønn, alder og medikamentbruk i en analyse (multivariate analyser), blir alle tre variabler samtidig signifikante (Tabell 5). Medikamentbruk forklarer mest av forekomst av munntørrhet. Denne studien er godt lagt opp og benytter moderne analyseteknikker. Slik funnene er presentert, er det imidlertid vanskelig å se betydning av alder og om kvinner er hyppigere plaget av munntørrhet.

Tabell 5.

Variabler

Forklaring

Kontroll

Kommentar*

Alder

Kjønn, medisin

Svak signifikant effekt av alder?

Kjønn

Alder, medisin

Svak signifikant effekt av kjønn?

Medisin

Alder, kjønn

Klar signifikant effekt av medisinbruk

Aldring i seg selv er ikke direkte årsak til lavere spyttproduksjon (5, 7). Langtidsstudier med friske personer viser at alder ikke reduserer sekresjonen fra parotis eller mengde helsaliva. Det synes imidlertid som sekresjonen fra submandibularis/sublingvalis og de små kjertler er mer utsatt for endringer ved aldring. Disse kjertlene er viktige for produksjon av hvilesaliva og muciner (Tabell 2). Redusert sekresjon fra dem kan forklare følelsen av tørr munn (4, 8).

Diagnostikk

Nedsatt salivasekresjon benyttes som et kriterium ved søknad av bidrag til dekning av utgifter til tannbehandling. Grenseverdier i denne sammenheng er 0,1 ml/min hvilesaliva og 0,7 ml/min stimulert saliva. Både subjektive og objektive metoder benyttes for å få informasjon om spyttproduksjonen. Det er vist at bekreftende svar på ett av følgende fem spørsmål korrelerer med redusert sekresjon (1, 11).

  1. Føler du deg vanligvis tørr i munnen?

  2. Føler du deg tørr i munnen når du spiser?

  3. Har du problemer med å tygge tørr mat?

  4. Må du drikke/sippe væske for å svelge?

  5. Er det for lite spytt i munnen storparten av tiden?

Det hevdes at positivt svar på spørsmål én og fem indikerer redusert sekresjon av hvilesaliva, mens positivt svar på spørsmål to og tre kan tyde på lite stimulert saliva. Dersom man må sippe/drikke for å svelge, er dette også tegn på lite stimulert saliva (1, 11). Kleber speil eller finger til munnslimhinnen kan det tyde på lite saliva.

Spyttkjertelfunksjonene kan undersøkes objektivt med standardiserte sekresjonsmålinger (4) og visualiseringsmetoder som sialografi (kontrastrøntgen via utførselsgang) og scintigrafi (intravenøs injeksjon av radioaktiv isotop).

Hvilesaliva samles passivt i munnhulen når pasienten sitter oppreist i rolig miljø. Pasienten bør ikke ha spist, drukket, røkt eller hatt noe i munnen 1,5 time før saliva samles. Saliva i munnen svelges ned før oppsamlingen starter. Selve oppsamlingen kan skje ved at saliva passivt renner over underleppen i fem minutter og ned i et måleglass. Til slutt spyttes resterende væske i måleglasset. Mindre enn 0,1 ml/min (normalt > 0,25) hvilesaliva defineres vanligvis som hypofunksjon (Tabell 3) (3, 5). Hvilesaliva bør samles før sekresjonen stimuleres.

Stimulert sekresjon kan måles ved å la pasienten tygge på parafinvoks i tre minutter og samle opp spyttet (Fig. 1). Mindre enn 0,7 ml/min helsaliva anses som meget lav sekresjon (Tabell 3), men 0,5 benyttes også som grenseverdi (5).

Fig. 1. Hjelpemidler for måling av salivasekresjon: måleglass, trakt og parafinvoks (ca. 1,5 g). Stimulert sekresjon; voksen varmes først i munnhulen, tygges så i 3 minutter, saliva spyttes ut i trakt og samles i måleglass.

Kvinner har generelt mindre spyttproduksjon enn menn (1). Fordi det er stor variasjon i salivaproduksjon mellom individer, må de nevnte grenseverdiene ikke oppfattes for absolutt – særlig uten andre tegn på hypofunksjon eller xerostomi (5, 6). Salivasekresjonen varierer i løpet av døgnet og året (4, 12). For å standardisere målinger bør det, i størst mulig grad, tas hensyn til både tid på døgnet og tid fra måltid. Særlig sekresjon av hvilesaliva er vanskelig å måle korrekt. Tannlegebesøk kan føre til anspenthet og derved endret salivasekresjon. Ved sterkt nedsatt sekresjon må oppsamlingstiden forlenges til 15 minutter for om mulig å få noe hvilesaliva i måleglasset. Svært lav sekresjon kan også gi viskøs og vanskelig målbar saliva. Vekt av oppsamlet væske kan benyttes for å beregne volumet da g/min er omtrent lik ml/min. Ved lengre oppsamling endres sammensetningen av saliva. Dette har betydning for bufferkapasitet. Saliva kan også samles separat fra parotis og submandibularis/sublingvalis, men dette krever spesielle hjelpemidler (5, 13).

Måling av salivasekresjonen over flere uker, opptil ett år, viser at personer har et temmelig stabilt sekresjonsnivå (1). Nær grenseverdiene kan variasjon vanskeliggjøre vurderinger basert på kun en enkelt måling. Personer med 0,2 til 0,4 ml/min hvilesaliva viste 16 % variasjon i sekresjonen ved tre målinger over to måneder. For stimulert sekresjon var det 13 % variasjon (14). Variasjon i sekresjon over tid er også vist hos pasienter med Sjögrens syndrom. Førti prosent var stabile under 0,1 ml/min hvilesaliva, 33 % hadde over 0,1 ml mens 27 % hadde både over og under grenseverdien (15). Tidspunktet for når saliva samles kan avgjøre om sekresjonen blir over eller under grenseverdiene. Sekresjonen er signifikant større kl. 1130 enn tidlig om morgenen (12).

Når det gjelder sekresjonsmålinger og pasienters ubehag av munntørrhet, er det viktig å være klar over følgende utsagn av Collin Dawes, en nestor innen salivaforskning. Because the range of normality is so broad, it is exceedingly difficult to determine whether a particular patient has an abnormally low flow rate. Except in the almost complete absence of secretion, patients can be categorized as having dry mouth only on the basis of their subjective symptoms (16). Det er derfor viktig – samme hva objektive undersøkelser viser – at pasienter som plages av munntørrhet, får veiledning og hjelp (1, 5).

Sjögrens syndrom

Sjögrens syndrom er en kronisk revmatisk bindevevssykdom med ukjent etiologi (1, 17). Karakteristisk for sykdommen er redusert sekresjon av tårer og saliva på grunn av endringer i bl.a. tåre- og spyttkjertler (17). Det er to former av sykdommen. Den primære formen er karakterisert ved xerostomi og tørre øyne. Ved den sekundære formen er ett eller begge de nevnt symptomene knyttet til en autoimmun sykdom, gjerne reumatoid artritt. Forekomsten av sykdommen varierer i ulike undersøkelser bl.a. på grunn av ulike kriterier. Prevalensen er omlag 1 % og høyere blant personer over 50 år (2 – 3 %). Syndromet er langt hyppigere hos kvinner (90 – 95 %) enn hos menn (1).

Det finnes ulike kriteriesystemer for å diagnostisere sykdommen (18, 19). Det europeiske og det amerikanske klassifikasjonssystemet er nå samkjørt og basert på seks punkter:

I. subjektiv følelse av tørre øyne,

II. subjektiv følelse av tørr munn eller hevelse i spyttkjertlene,

III. påvist nedsatt tåreproduksjon,

IV. positiv spyttkjertelbiopsi,

V. påvist nedsatt funksjon av spyttkjertler og

VI. autoantistoffer.

For å stille diagnosen primært Sjögrens syndrom kreves at fire av disse punktene er tilfredsstilt så fremt enten punkt IV (histopatologi) eller VI (serologi) er positive (19).

To av punktene (II og V) ovenfor angår oss tannleger. Ved de orale funn (II) er det spørsmål om positivt svar på ett av følgende spørsmål:

  1. Har du daglig hatt følelse av tørr munn i mer enn tre måneder?

  2. Har du hatt tilbakevendende eller kronisk hovne spyttkjertler som voksen?

  3. Drikker du ofte væske for å hjelpe ved svelging av tørr mat?

Objektive tegn på spyttkjertelaffeksjon (V) vurderes på grunnlag av positivt svar på minst en av følgende tester (19).

  1. Ustimulert salivasekresjon £ 1,5 ml/15 min.

  2. Sialografi av glandula parotis.

  3. Scintigrafi.

Blant en større gruppe pasienter med Sjögrens syndrom i USA tok det for mange flere år med ubehag før diagnosen ble stilt (1). Mange av pasientene oppsøkte tannlege årlig. I dette materialet fikk 10 % stilt diagnosen av tannlegen (1), riktignok etter andre kriterier enn nevnt ovenfor. Vi kan bidra til å stille diagnosen ved å fatte mistanke om munntørrhet, utføre salivamålinger og ved å henvise for biopsi av de små kjertler i leppene (20). Nylig er det påvist at uforklarlig høy kariesaktivitet kan indikere tidlig primært Sjögrens syndrom – særlig hos kvinner som ikke klager over munntørrhet eller tar xerogene medikamenter (21).

Munntørrhet – orale symptomer

Det hevdes at dersom sekresjonen svekkes er dette viktigere for følelsen av munntørrhet enn om man normalt har lite saliva (4). Problemene ved munntørrhet kan være kortvarige eller mer permanente bl.a. avhengig av årsaken til redusert sekresjon (8). Tabell 6 viser orale symptomer ved munntørrhet (1, 22). Enkelte oversikter inkluderer også erosjon og periodontitt (23). Sammenheng mellom munntørrhet og karies er dokumentert, men ikke for periodontitt og erosjon.

Tabell 6

Tørr, sprukket og avskallet leppe

Tap av glans på mukosa

Tørre slimhinner

Furet og belagt tungerygg

Sår i munnvikene

Tykkere og seigere saliva

Vansker med å snakke, svelge og smake

Brennende tunge

Candidose, særlig på tunge og gane

Karies: øket aktivitet, rotkaries og lesjoner på uvanlige steder

For å vurdere om kariesaktiviteten er høyere hos munntørre pasienter, bør aktiviteten hos disse vurderes mot en kontrollgruppe av samme alder og sammensetning som ikke har xerostomi. Få slike studier er utført, og de har vist øket forekomst av karies ved lite saliva (17, 23). Studier uten kontrollgruppe og med kriterier som er vanskelige å etterprøve (24) brukes likevel for å vise kariesproblem ved hyposalivasjon (bl.a.18).

Ved å sammenligne tannstatus hos xerostomipasienter med personer med normal sekresjon og jevnførbar alder, har man forsøkt å påvise forskjell i periodontal sykdom (17, 25). Funnene fra slike studier er imidlertid ikke entydige.

Påstand om sammenheng mellom salivasekresjon og erosjoner er bl.a. basert på kasusbeskrivelser fra Australia (26). Denne studien, basert på medfødte misdannelser hos fire pasienter, gir neppe grunnlag for sikre slutninger. Endringer i salivasekresjonen ved Sjögrens syndrom kan imidlertid predisponere for erosjonsskader (21).

Munntørrhet og karies

Redusert salivasekresjon over lengre tid kan gi rask utvikling av karies. Dette er knyttet til «clearance» (fortynning og fjerning av kariogene produkter), bufferkapasitet, sammensetning av saliva og remineralisering (4). Både teoretiske vurderinger (27) og eksperimentelle studier (14) viser at hvilesaliva og sammensetningen av denne er viktigere for utvikling av karies enn stimulert saliva. Konsentrasjonene av kalsium, fosfat og protein i spyttet er knyttet til kritisk pH og bufferkapasitet (14).

Ubehaget ved xerostomi kan være en indikator på rask utvikling av karies. Dette er blant annet vist i en dansk eksperimentell studie. Mineraltap – som tegn på karies – var størst (signifikant) ved ubehag av munntørrhet og bruk av medikamenter (28). Høy kariesaktivitet er også vist ved stråleindusert lav salivasekresjon (Tabell 7) (29). Hvilesaliva ble, i gjennomsnitt, redusert fra 0,3 ml/min før bestråling til 0,07 ml/min og stimulert saliva fra 1,7 til 0,5 ml/min. Studien viste dessuten at < 0,1 ml/min hvilesaliva eller < 0,5 ml/min stimulert saliva var gode indikatorer på høy kariesaktivitet selv om alle daglig brukte fluorgel.

Tabell 7.

Ustimulert saliva

Stimulert saliva

< 0,1 ml/min

> 0,1 ml/min

< 0,5 ml/min

> 0,5 ml/min

Nye lesjoner

6,3 9,6*

1,8 4,9*

7,4 10,8*

2,2 4,3*

Personer (n)

25

12

19

17

At sammenhengen mellom saliva og karies ikke er entydig, fremgår av kasuistikker der pasienter med meget svak sekresjon har et lite kariesproblem (20).

Hovedbudskap

Xerostomi er den subjektive følelsen av å være tørr i munnen, mens hyposalivasjon innebærer målbar redusert spyttproduksjon

Det er beregnet at 0,1 – 0,3 ml/min hvilesaliva er tilstrekkelig for å unngå xerostomi

Dersom vi har en basismåling av normal spyttsekresjon i pasientjournalen, vil vi ha et bedre grunnlag for å dokumentere om sekresjonen er redusert

Om lag 25 % av voksne plages av munntørrhet (ca. 40 % av eldre) og ca. 1 % har Sjögrens syndrom

Når det gjelder å hindre utvikling av karies synes hvilesaliva viktigere enn stimulert saliva

English summary

Birkeland JM, Løkken P.

Dry mouth – prevalence, diagnosis and clinical complications

636 – 40.

This review describes the composition of saliva and salivary flow from the various salivary glands. The prevalence of xerostomia increases with increasing age, primarily due to age related diseases and medications. Whether females are more frequently affected by dry mouth than men is uncertain. Most findings showing higher prevalence among females are based on bivariate analyses whereas findings from multivariate analyses are less clear. The procedures for collection of resting and stimulated saliva are described as well as the contribution dentists may offer in the diagnosis of Sjögren´s syndrome. The relationship between low saliva secretion and caries is discussed. The lack of relationship between saliva dysfunction and erosion and periodontitis is mentioned.

Referanser

  • 1. Sreebny LM. Saliva in health and disease: an appraisal and update. Int Dent J 2000; 50: 140 – 60.

  • 2. Nederfors T. Xerostomia and hyposalivation. Adv Dent Res 2000; 14: 48 – 56.

  • 3. Dawes C. How much saliva is enough for avoidance of xerostomia? Caries Res 2004; 38: 236 – 40.

  • 4. Dawes C. Factors influencing salivary flow rate and composition. In: Edgar WM, O‘Mullane DM, editors. Saliva and oral health. 2nd ed. London: British Dental Association; 1996. p. 27 – 41.

  • 5. Sreebny LM. Xerostomia: diagnosis, management and clinical complications. In: Edgar WM, O‘Mullane DM, editors. Saliva and oral health. 2nd ed. London: British Dental Association; 1996. p. 43 – 66.

  • 6. Pedersen AM, Bardow A, Jensen SB, Nauntofte B. Saliva and gastrointestinal functions of taste, mastication, swallowing and digestion. Oral Dis 2002; 8: 117 – 29.

  • 7. Fox PC, Busch KA, Baum BJ. Subjective reports of xerostomia and objective measures of salivary gland performance. J Am Dent Assoc 1987; 115: 581 – 4.

  • 8. Løkken P, Birkeland JM. Munntørrhet – årsaker og aktuelle tiltak. Nor Tannlegeforen Tid 2005; 115: 642 – 6.

  • 9. Lund AE. Question of the month. J Am Dent Assoc 2001; 132: 1514.

  • 10. Nederfors T, Isaksson R, Mörnstad H, Dahlöf C. Prevalence of perceived symptoms of dry mouth in an adult Swedish population – relation to age, sex and pharmacotheraphy. Community Dent Oral Epidemiol 1997; 25: 211 – 6.

  • 11. Navazesh M. How can oral health providers determine if patients have dry mouth? J Am Dent Assoc 2003; 134: 613 – 8.

  • 12. Flink H, Tegelberg Å, Lagerlöf F. Influence of the time of measurement of unstimulated human whole saliva on the diagnosis of hyposalivation. Arch Oral Biol 2005; 50: 553 – 9.

  • 13. Nederfors T, Dahlöf C. A modified device for collection and flow-rate measurement of submandibular-sublingual saliva. Scand J Dent Res 1993; 101: 210 – 4.

  • 14. Bardow A, Hofer E, Nyvad B, ten Cate JM, Kirkeby S, Moe D, et al.. Effect of saliva composition on experimental root caries. Caries Res 2005; 39: 71 – 7.

  • 15. Jorkjend L, Johansson A, Johansson A-K, Bergenholtz A. Resting and stimulated whole salivary rates in Sjögren´s syndrome patients over time: a diagnostic aid for subsidized dental care? Acta Odontol Scand 2004; 62: 264 – 8.

  • 16. Dawes C. Physiological factors affecting salivary flow rate, oral sugar clearance, and the sensation of dry mouth in man. J Dent Res 1987; 66 (Spec Iss): 648 – 53.

  • 17. Pedersen AM, Reibel J, Nordgarden H, Bergem HO, Jensen JL, Nauntofte B. Primary Sjögren´s syndrome: salivary gland function and clinical oral findings. Oral Dis 1999; 5: 128 – 38.

  • 18. Soto-Rojas AE, Kraus A. The oral side of Sjögren syndrome. Diagnosis and treatment. A review. Arch Med Res 2002; 33: 95 – 106.

  • 19. Vitali C, Bombardieri S, Jonsson R, Moutsopoulos HM, Alexander EL, Carsons SE, et al. Classification criteria for Sjögren’s Syndrome: a revised version of the European criteria proposed by the American-European Consensus Group. Ann Rheum Dis 2002; 61: 554 – 8.

  • 20. Birkeland JM, Marthinussen MC, Løkken P. Utredning og diagnostikk ved munntørrhet belyst ved kasuistikker. Nor Tannlegeforen Tid 2005; 115: 648 – 53.

  • 21. Pedersen AML, Bardow A, Nauntofte B. Salivary changes and dental caries as potential oral markers of autoimmune salivary gland dysfunction in primary Sjögren´s syndrome. BMC Clin Pathol [serial on the internet] 2005 Mar [cited 2005 Jun 1]; 5:4: [about 22 p.]. Available from http://www.biomedcentral.com/1472-6890/5/4

  • 22. Porter SR, Scully C, Hegarty AM. An update of the etiology and management of xerostomia. Oral Surg Oral Med Oral Pathol Oral Radiol Endod 2004; 97: 28 – 46.

  • 23. Papas AS, Joshi A, MacDonald SL, Maravelis-Splagounias L, Pretara-Spanedda P, Curro FA. Caries prevalence in xerostomic individuals. Can Dent Assoc J 1993; 59: 171 – 4,7,9.

  • 24. Lundström IMC, Lindström FD. Subjective and clinical oral symptoms in patients with primary Sjögren´s syndrome. Clin Exp Rheumatol 1995; 13: 725 – 31.

  • 25. Jorkjend L, Johansson A, Johansson AK, Bergenholtz A. Periodontitis, caries and salivary factors in Sjögren´s syndrome patients compared to sex- and age-matched controls. J Oral Rehabil 2003; 30: 369 – 78.

  • 26 Young W, Khan F, Brandt R, Savage N, Razek AA, Huang Q. Syndromes with salivary dysfunction predispose to tooth wear: Case reports of congenital dysfunction of major salivary glands, Prader-Willi, congenital rubella, and Sjögren´s syndromes. Oral Surg Oral Med Oral Pathol Oral Radiol Endod 2001; 92: 38 – 48.

  • 27. Dawes C. A mathematical model of salivary clearance of sugar from the oral cavity. Caries Res 1983; 17: 321 – 34.

  • 28. Bardow A, Nyvad B, Nauntofte B. Relationships between medication intake, complaints of dry mouth, salivary flow rate and composition, and the rate of tooth demineralization in situ. Arch Oral Biol 2001; 46: 413 – 23.

  • 29. Spak CJ, Johnson G, Ekstrand J. Caries incidence, salivary flow rate and efficacy of fluoride gel treatment in irradiated patients. Caries Res 1994; 28: 388 – 93.

Adresse: Professor emeritus Jan Magne Birkeland, Odontologisk institutt – kariologi, Årstadveien 17, 5009 Bergen. E-post jan.birkeland@odont.uib.no

Artikkelen har gjennomgått ekstern faglig vurdering.

Del artikkelen
Se Tannlegetidende sine retningslinjer for kommentarer.