Page 55 - Tannlegetidende 6-2020
P. 55

«Ja, det var moro. Spennende. Og så selve turene. Gåingen.» Finsen glemte sin ergrelse et øyeblikk.
«Du vet jeg satt mye, jeg da, og ventet på losen.»
Der var det igjen. Det var da å vente at nå skulle Ronny ha vist sin interesse for Finsens perspektiver. Han skulle for eksempel ha spurt: Nå, du likte å gå?
Det ble ikke sagt mer. Ronny skled inn i erindringens duse verden, mens Finsen ergret seg over Ronnys mangel på interesse. Det var vel noe med begavelsen, tenkte Finsen, og følte seg straks lettere til sinns.
«Ah, hvitløkssnadder til kveldsmat,» sa Ronny idet han åpnet døren og de gikk inn. «Da sees vi,» fortsatte han. De gikk hver til sine rom for å gjøre seg klar til måltidet. Det ergret Finsen at han ikke hadde fått svart at også han gledet seg til aftensmåltidet. Aftens ... Man sa da aftens ...
4
«Nå, dere to har funnet hverandre,» sa Anna da Finsen og Ronny satt i spisesalen, der også fire av de andre beboerne satt. To av dem måtte hjelpes. Pleiepersonalet hadde et robust humør som fortalte at de var oppvokst på landet. Finsen hadde kommet hit ut fordi hans sønn hadde ment det var mye bedre for ham enn midt i byen. Dessuten, som sønnen hadde pekt på, var jo dette hans barndoms trakter, i alle fall lå ikke de så langt derfra. Finsen var ikke dummere enn at han skjønte det passet sønnen glimrende å ha sin gamle far et stykke unna. «Jeg kan jo likevel besøke deg en gang i måneden,» hadde denne sønnen sagt. Finsen hadde holdt sin munn lukket. Når man ingen makt lenger hadde, fikk man holde sin munn lukket.
«Fy fa’n,» brølte en av de gamle mennene. Han var ganske dement, og det hendte han brølte om nettene hvis han ikke hadde fått nok sovemedisin. «Fy fa’n!» brølte han nok en gang, «hva i helvete er dette?» Han spyttet maten ut igjen. Anna var borte til ham som et lyn, klappet ham på hodet, strøk ham nedover nakken og bak ørene og godsnakket med ham. Han roet seg og spiste. Hun hadde et eiendommelig tak på sine gamle menn, Anna.
«Hva var det du egentlig drev med, siden det ikke var bikkjer?» Det var Ronny som spurte, og han snakket med mat i munnen.
«Jeg vet ikke om du ville forstå det,» sa Finsen og tørket seg om munnen med tøyservietten. Det var stil på aldershjemmet, og serviettringer av stål.
«Nei, det er vel så det,» sa Ronny. «Jeg hadde nå mest greie på harajakt, modellsnekring og kvinnfolk.»
Finsen ble urolig. Det var da ikke slik man snakket sammen? Ronny burde ha sagt noe sånt som: Tja, det kunne nå være moro å høre likevel ... Neida. Denne evinnelige harajakten og modellsnekring hva nå i himme- lens navn det kunne være for noe.
«Nåvel,» sa Finsen, «noe kan jeg vel saktens formidle.»
«Jeg lurer på hva denne retten egentlig består av,» sa Ronny. «Du Anna?»
Anna kom bort til dem.
«Denne retten, hva er det?»
«Likte du den?» sa Anna.
«Jøsses ja!»
«Og du?» sa hun, henvendt til Finsen.
«Det smaker meg utmerket, takk,» svarte Finsen og
nikket høytidelig.
«Vel, enkelt sagt er det tagliatelle med hvitløk og
basilikum-smør, simpelthen en pastarett med hvitløks- baguetter og ditto smør til. Jeg aner ikke hvor Kristine får det fra alt sammen.» Kristine var husets kokke, og like blid og glad som kokker av en eller annen grunn alltid er. Hun hadde forbindelser og var en mester i å skaffe huset mat i form av skadde engros-forsendelser.
Anna klappet de to mennene vennlig på skuldrene og gikk videre.
«Ja?» sa Ronny og så bort på Finsen.
«Ja hva?» Finsen var forvirret.
«Hva du drev med,» sa Ronny. «Da du var professor,» la
han forklarende til.
«Jeg er professor, eller rettere: professor emeritus.»
Finsen satte øynene kvast i Ronny.
«Ja, da er vel jeg modellsnekker emeritus,» lo Ronny uten
snev av ondskap. Han lo riktig godt av det han hadde sagt. «Du er kjent med begrepet?» Finsen klarnet et øyeblikk
helt opp i sin overraskelse.
«Ja jøsses. Bror min er professor emeritus over i statene.
Han kommer forresten en tur hjem til jul. Hvis han får lov, da. Han har amerikansk kjerring med meninger. Og så begynner han jo å bli gammel og litt skrøpelig, da. Han drar seg jo bort i mot nitti han også.»
«Professor i hva?» Finsen var rystet.
«Noe med atomer og fysikk. Jeg har ikke forstand på det. Som sagt har jeg greie på ...»
«Jajaja,» avbrøt Finsen ham. «Mitt fagområde var limnolo-gien.»
«Det var jammen interessant,» utbrøt Ronny.«Jeg vokste opp like ved et sumpområde som vi kalte Paddeevja, det
2020 · 130 · #6–7 553



























































   53   54   55   56   57