Page 54 - Tannlegetidende 6-2020
P. 54

tidende Tidendes sommerhefte
552
2020 · 130 · #6–7
Mens vi venter
Novelle av tannlege Per Neverlien
1
«Jeg hadde harabikkje,» sa Ronny.
«Jaha,» sa Finsen ut i luften. «Jeg gikk på fuglejakt.»
«Du hadde vel kanskje fuglebikkje da?» spurte Ronny. «Engelsksetter.»
«Rødhvit?» spurte Ronny.
«Svarthvit,» svarte Finsen.»
De gikk langsomt og med usikkert ganglag i parken som
omkranset aldersboligen. Det var september og ennå varmt om dagen. Nå lå ettermiddagsskyggene lange og det var i ferd med å bli kjøligere. De gikk og ventet på kvelds- maten, som de fikk servert i den felles spisesalen. Annet å vente på var det egentlig ikke. Ja, unntatt døden, selvfølge- lig. Men den kom nå til alle døgnets tider.
«Lettere å se under høstjakta,» sa Ronny ettertenksomt.
2
Anna, bestyreren av det private aldershjemmet «Skogens fred», fulgte de to aldrende mennene, Ferdinand Finsen og Ronny Tuen, med øynene der de gikk ustøtt rundt i parken. Hun var forresten ikke bare bestyrer. Hun eide aldershjem- met. Med andre ord: bortsett fra offentlige påbud, var hun suveren i sine avgjørelser. Og en av hennes suverene beslutninger, var at bare menn fikk plass hos henne. Hun visste at dette jo var blott til glede for alle andre, som hatet gamle menn i sine institusjoner: skittenferdige, late, sure, sexfikserte ... you name it, som Anna pleide å si. Onde tunger hevdet at hun benyttet seg av de aldrende menns perverse gammelmannslyster. Anna, som var enke for annen gang og foretrakk gamle menn fremfor gamle kvinner som hun syntes alltid lengtet etter noe, lo godt av slikt. Akkurat nå fulgte hun Finsen og Tuen med øynene og smilte ved tanken på hvorledes sosiale forskjeller utjevnes med alderen, men ikke kroppsspråket.
3
«Harehund,» sa Finsen. «er ikke det den typen som ser ut som en rokokko pianokrakk?»
«Det kan man si,» svarte Ronny. «Deres begavelse springer ikke tydelig frem av deres bygning.»
Professor emeritus Ferdinand Finsen bøyde hodet litt mer frem enn det vanligvis var på den nokså så stive nakken, la det enda mer på skakke, og så nærmere på sin turkamerat. Ronny Tuen hadde flyttet inn for bare et par uker siden, mens Ferdinand Finsen hadde bodd der i vel tre måneder. Mens han altså betraktet Ronny, lurte han på om han hadde misforstått noe? Var ikke denne Ronny, hva nå enn etternavnet var, en vanlig arbeider?
«Men ellers er det jo ulike bikkjeraser som er nyttig på harajakt,» fortsatte Ronny.
«Det er det jo på fuglejakt også,» sa Finsen og etablerte rent intuitivt sitt psykologiske forsvar.
«Selvsagt,» sa Ronny rolig. «De fleste av oss duger til forskjellige ting. Selv dugde jeg til modellsnekring og harajakt og kvinnfolk. Best var jeg til harajakt. Men jeg var en bra modellsnekker også. Industrimodeller.»
De fortsatte vandringen i taushet. Av de åtte beboerne var det bare Finsen og Ronny som var så pass til bens at de kunne gå turer alene i parken. Ronny hadde ergret Finsen fra første øyeblikk fordi han, Ronny, kommenterte Finsens uttalelser som om det var en naturlig rett, for ikke å snakke om at han, Ronny, kunne bidra til samtalen ved for eksempel å si: Selvfølgelig. På den andre siden var det også hyggelig å ha noen å gå disse turene med. Men alle disse avbrytelsene, nei, de likte han bestemt ikke.
«Du som var professor vet vel forresten alt om bikkjer,» fortsatte Ronny etter en stund. De hadde rukket frem til parkens sydøstre hjørne og dreide nordover tilbake mot aldershjemmet.
«Det der må være en gammel brønn,» sa Ronny og pekte på en mosegrodd cementflate.
«Jeg var ikke professor på hunder,» sa Finsen. Han var krenket.
«Det var moro med harajakt.»
«Det var kanskje det.»
«Men det var vel moro med fuglejakt også?»





































































   52   53   54   55   56