Page 53 - Tannlegetidende 6-2020
P. 53

                Som unge hadde de lovet hverandre at når de ble gamle skulle de aldri si at ’tiden går så fort’. Heller ikke skulle de snakke om at noen var død, eller syk. Alt dette var plutselig blitt mange år tilbake. Det var høst og bakkefrost idet de løftet kisten ut. Han så det knapt. For nettopp så han den første kløver komme gjennom ennå sotsvart snø og ville bo i hennes hånd, og dunkelt i erindringens blå skygger av alt hun var tilstede, savnet av hennes leppers tunge varme og øynenes grønne lengsel.
*
Han sto tilbake på trammen til sin fars hus. Himmelen, skåret knivrent av, hvilte tungt på høstens meiselhugde horisonter. Lyset skled vest som strøm av blod, her og der de glisne silhuettene av gamle trær.
Mot pannen slo et drag av nesten glemte somres varme, og skjelvinger fra fjerne år der hun lå villende og naken i det mosegrønne.
Barneglade sanger virvlet opp fra bekkens frostrøykville danselek mot øst og inn i nattens sorte gap.
Ennå hadde ikke novembertåken lagt seg klam og grådig over tunets gule strå, eller mellom alle husene: Vindskjeve av elde, hvor døde vinduer ga matt refleks av sammenkrøllet kløver der en gang hun var, og hennes flammende lepper mot hans.
«Høst,» sa hun en gang, «er tid for alle nye tings begynnelse.»
*
Det fulgte tunge dager, med sorte skygger av alle drømme- ne, håpene, ofte angst, og forfallet som lurvet gjest. En grovhugd stein på brystet hennes, pannens alderslinjer, følsomt grove som bare linjer i en stein kan bli, trekkene av alt hun var, risset i en grå granitt.
Han sto og sto på trammen til sin fars hus og ventet Verden hjem. Det var jo der den hørte til? Det sortnet under tunge skyer, det var som natten gikk seg vill, og han gikk inn i farens tomme hus, de mange rom som luktet fuktig støv, der de en gang tok inn.
«Nå kan jeg ikke mer,» sa hun, «nå vil jeg hjem til Gud.»
Hun gikk ut så plutselig som bare hjertets siste slag kan slå.
*
Så var det vinter blitt. Han strøk den aller første, lette snø av steinen, og la de kalde fingrene mot leppene, lukket savnet over seg som bøyde bjørker etter tungt snøfall, mens løssnø langsomt fylte plogfuren i hans erindring.
Og siden gikk han bort, ingen steder til, mens sorte tanker flyttet seg lik flaggermus på husets låste loft, hennes lepper brente som erindrings brann alene brenner, og verden gikk seg vill i ham.
  Lang erfaring med alle typer kjeveortopedisk behandling for barn og voksne.
Labial eller lingual apparatur (Incognito) - Invisalign - Preprotetisk kjeveortopedi - Periorehabilitering - TMD - Snorkeskinner
Ingunn Berteig og Tor Torbjørnsen
Spesialister i kjeveortopedi
Ruseløkkveien 6, 0251 Oslo, rett over gata for Nationaltheatret stasjon, utgang Vika
post@kjeveortoped1.nhn.no Tel 22838700 www.kjeveortoped1.no
2020 · 130 · #6–7 551













































































   51   52   53   54   55