Page 52 - Tannlegetidende 6-2020
P. 52

tidende Tidendes sommerhefte
550
2020 · 130 · #6–7
Ingen steder til
Novelle av tannlege Per Neverlien
I
«Jeg skulle så gjerne se litt av verden,» sa hun, og så på ham med de sterke øynene sine. Og kinnene glødet og pannen under det brusende håret hvor gråtonen knapt kunne anes.
«Visst er det høst,» sa hun, «og så må vi skynde oss.»
Hun strålte i lengsel, var sterk som alle høstens stormer, og ville langt.
«Alt er bare plutselig for sent,» sa hun ertende og siterte ham.
De dro, og skulle alle steder til.
*
Der er så mange spor. Der er så mange steder å komme fra og så mange steder å dra til. Alltid er det noen som kommer og noen som drar. Spor-vekslene synger metallisk. Rødt blir grønt og rødt igjen. Enorme takspenn, fremdeles sotfargete etter forgangne tiders kullfyrte lokomotiver, buer seg over tog og mennesker, ryggsekker og kofferter, noen i nye, glade farger, andre grå og slitte, like til utslitte.
Sentralbanestasjoner. Som kjempeblekkspruter ligger de med tentaklene strukket til de tynneste trådene sugd fast til ukjente, små steder.
*
De står i villrede i det store Europa. De står i veien for så mange og sier ’unnskyld, unnskyld, unnskyld’. De vet ikke hvilken utgang de skal velge, knapt vet de hvorfor de har kommet.
De sier til hverandre: «Vi har ikke noe ærend. Vi er to gamle mennesker liksom plutselig på vei ingen steder til.»
*
Lyset faller langsomt ned gjennom det skitne glasstaket. Ned på klynger av mennesker. Stillferdige mennesker som
venter på å få slippe ut gjennom porten og gitteret. Ut på sin reise.
En metallisk stemme skjærer en beskjed gjennom hallen. Noen oppfatter ordene. De blir først til å gripe tingene sine og slepe dem mot en port. Bærer så alt for tungt, fomler med billetten, mister og tar opp, kaver og krummer seg, heslige, uten stolthet, for ivrige etter å komme seg forbi, som om porten, styrt av en usynlig klokke, vil slynges i ansiktet på dem som kommer for sent. Ubønnhørlig. Som hjelpeløse barn i grusom avmakt.
Siste del av køen har mistet sin orden. De aller bakerste trenger seg frem på sidene. Det blir en klynge av dem, en klump mennesker. Vissheten om at noen alltid kommer for sent, fører til at de bakerste i køen gripes av ukontrollert angst.
Men porten sluker dem alle, og de blir borte på fjerne perronger.
*
«Jeg vil hjem,» sier hun. Hun er blek. Håret er fett, kinnene blanke.
«Denne verden går seg vill i meg,» sier hun og begynner å gråte.
Med de salte tårene som en varm strøm over kyssets ville buer, lar de tyver stjele bagasjen.
Så legger hun hendene sine mellom hans, som frukten i en belg gjemmer seg, og hvisker, redd for sin egen stemme: «Gjennom en vinter skal vi tæres av iskrystaller i din fars hus.»
II
Han står på trammen til sin fars hus. Venter Verden hjem. Mon tro han kjenner den igjen? Kanskje har den gått seg vill. De gamle stiene har gjemt seg under års nedfall. Det har plutselig blitt så mange år. De hadde tent så mange bål av lengsler, og siden denne lukt av regnvåt aske i sorte brannruiner.





































































   50   51   52   53   54