53e23350c9ce004b04960f26_tannlegetidene_logo.png

Thank you! Your submission has been received!

Oops! Something went wrong while submitting the form :(

Hjem / Utgaver / 2018 / 2 / Jeg også

Jeg også

Foto: Kristin Witberg

Nå skriver jeg om det også, om #metoo. Og jeg vet det kan bli mye av det. Så unnskyld.

Jeg hører ikke til dem som synes det er en nyhet at omfanget av seksuell trakassering er så stort, som vi får inntrykk av for tiden. Det som er nytt er at det får konsekvenser. Nok er nok. Og nå får de som ikke har klart å la være å utnytte en maktposisjon vite at det ikke er i orden.

- Dersom makt kunne gis på resept, burde det følge med en advarsel om alvorlige potensielle bivirkninger, skriver biologiprofessor Dag O. Hessen i boken Vi.

Han mener at det å få makt i seg selv kan endre mennesker, til det verre. Spesielt gjelder dette troen på egen fortreffelighet og troen på at makt gir rett, skriver Hessen. Paradokset ligger i at noen, så snart de får makt, mister noen av egenskapene som gjorde at de opprinnelig fikk denne makten.

- De som burde være ledere i kraft av sin empati og egenskaper som teambyggere har forbausende ofte narsissistiske trekk, skriver psykologen Dacher Keltner ved Berkely i boken How we gain and lose influence.

Ledere har ofte svekket aktivitet i det som kalles speilområdene i hjernen. Det vil si at de, når de er blitt testet, ikke har kunnet tolke andres følelser ut fra ansiktsuttrykk like godt som personer med mindre makt.

Det ser ut som om det å befinne seg avsondret på toppen over lengre tid, kan svekke evnen til å se at en har noe felles med dem som befinner seg lenger ned i hierarkiet. Ifølge Hessen minner dette om det vi ser i sterkt lagdelte samfunn, der de få med de største formuene og privilegiene mangler evnen til å sette seg inn i situasjonen til de mange som lever under langt mer utfordrende forhold.

Makt kan altså gi seg utslag i at noen tar seg til rette, og i trakassering. Disse tingene får nå konsekvenser, i langt større omfang enn vi har sett tidligere. Og uten at straffeloven nødvendigvis kommer til anvendelse.

Samtidig dukker det opp ting som ikke har noe med #metoo-kampanjen å gjøre, og det den vil til livs. Det er ikke bra. Vi trenger ikke å vite at noen er blitt utsatt for en sleivete kommentar fra en person for fem år siden, eller klønete oppførsel i fylla, sjekking med eller uten suksess, en SMS eller syv som ikke falt i god jord - og som avsenderen ikke turte lese selv en gang, dagen derpå. Ting som sannsynligvis gjelder oss alle, fordi det handler om å være menneske. Sånt som skjer med, og mellom, meg og deg. Her skal vi selvsagt være like rause som før. Det er lov å drite seg ut. Det er menneskelig.

Det gjelder altså å skjønne hva som er hva. Og det gjør vi, de fleste av oss.

Så vidt jeg vet er det ikke kartlagt i hvilket omfang tannleger og tannhelsesektoren er berørt av det som #metoo-kampanjen handler om. Det foreligger en Fafo-rapport som omhandler seksuell trakassering i helse- og omsorgssektoren, som vi omtaler i denne utgaven av Tidende. Den trenger imidlertid ikke være representativ for tannlegers virkelighet. Kanskje noen vil undersøke den virkeligheten, slik det er gjort i så mange andre sektorer.

Redaktører og politikere har nylig debattert medienes dekning av #metoo, og redaksjonene ble kreditert for at de hadde vært med på å få saker frem i lyset. Bortsett fra at de har latt være å bringe opp saker som gjelder egen bransje. Det ble problematisert at dekningen blir for omfattende i enkelte saker, og redaksjonene ble kritisert for noen journalistiske metoder. Det er ikke greit å ringe rundt til folk og spørre om de er varslere, eller en som det er blitt varslet om, basert på rykter eller spekulasjoner.

Denne rollen vil selvsagt ikke Tidende ta på seg. Men hvis noen vet om eller bringer frem informasjon om fenomenet som #metoo handler om, når det gjelder tannhelsesektoren, på et kvantifisert nivå, vil vi gjerne ha tips.

Del artikkelen
Se Tannlegetidende sine retningslinjer for kommentarer.